− Jeg har alltid følt et stort ansvar for barn

Hjertet til hele Norges Eli Rygg har alltid banket og vil alltid banke for barn, spesielt for barn som har det vanskelig. Hun vet hvordan det er å bli utsatt for overgrep, å måtte skjule følelser og være redd for voksne mennesker. Men hun vet også hvordan voksne kan forebygge at barn får blokkeringer, og hva man kan gjøre for å komme seg ut av flokene og bli fri.

 

Tekst: Elisabeth Hægeland Reynolds

Foto: Ida Sofie Vesterelv

 

Vi som vokste opp i Norge på 80-tallet eller hadde små barn på den tiden, kjenner lett igjen Eli Ryggs blide åsyn. Hennes strålende, hjertelige og entusiastiske rolle i barne-tv-serien Portveien 2, som gikk i flere år på NRK, har satt seg på netthinnen for tusenvis av nordmenn. Selv elsket jeg det – det var virkelig dagens høydepunkt å få se på det!

Eli har jobbet med barn i hele 42 år, både på barnehager, som avdelingsleder, for unger med rusproblematikk og de siste 16 årene som barnepleier i barnevernet. Hele livet har hun glødet for at barn skal ha det bra, spesielt barn som blir utsatt for omsorgssvikt, misbruk og overgrep, skilsmisse og sykdom og dødsfall i nær familie. Hun har også fått tre barn selv, og hun har skrevet flere barnebøker om tunge temaer.

Det er lett å forstå hvorfor Eli er opptatt av utsatte barn og unge. Hun opplevde selv grove seksuelle overgrep som liten, noe hun måtte fortrenge i mange år. Dette har preget henne hele livet, men hun gjorde alt for ikke å tenke på det – helt til hun ble 37 år og endelig turte å søke hjelp. Overgriperen var en mann som familien hadde tillit til, og han er død nå.

 

Helbereder hjertet

I mars i fjor, bare to dager etter at Eli hadde levert manuset til sin siste bok, fikk hun et hjerteinfarkt. Det kom helt plutselig og uventet mens hun var ute og luftet hunden i Son.

I denne boken, Jeg vet at man kan bli helt glad igjen (2015), har hun skrevet om sine barne- og ungdomsår med sår i, uten å dele detaljer om overgrepene hun opplevde. I stedet forteller hun om hvordan hun fant veien hjem til seg selv igjen, og hva man kan gjøre for å komme tilbake til kroppen. Hun forteller også om sin tid i Portveien 2 og om hvordan hun har jobbet med barn i barnevernet.

Eli trenger fortsatt tid til å komme seg igjen og helbrede hjertet. Likevel setter hun gjerne av litt tid til å la seg intervju for Medium. Det er med stor glede hun vil dele hvordan hun har vokst som menneske, hvordan hun har arbeidet med terapi, og det meningsfylte arbeidet hun har gjort med barn.

− Jeg har et skadet hjerte, og det vil jeg ha så lenge jeg lever. Men jeg har det veldig bra. Jeg er ute og går turer og passer på meg selv. Jeg drar også litt ut til folk og snakker med dem om hva som er vanskelig. Jeg lever et veldig enkelt liv. Jeg har en liten hage som jeg elsker å grave i, jeg lager mat og har familien tett på meg. Det enkle livet passer meg, sier hun.

 

− Dere var litt mine barn

Tidlig i intervjuet slår jeg fast at jeg var en stor fan av Portveien 2. Vi som vokste opp på 80-tallet, elsket det! Og Eli vil gjerne snakke litt om det.

− Dere var litt mine barn. Jeg har aldri vært redd for å snakke med barn. Jeg har aldri vært redd for å bruke fantasien min med barn eller kommunisere med barn. Det er der jeg har hatt min styrke. Men jeg har vært redd for å snakke med voksne, innrømmer hun.

Det å ha muligheten til å dele av seg selv med alle Norges barn, etter å ha gått igjennom vonde ting i barndommen, var stort for Eli.

Portveien 2 var en fantastisk gave for meg. Der fikk jeg lov til å komme ut og snakke med dere og dele min varme. Jeg har alltid følt et stort ansvar for barn, forteller hun.

Som barn ble hun utsatt for overgrep av en mannlig bekjent av familien, men måtte likevel holde masken. Eli var en strålende, energisk, blid og entusiastisk programleder som var utrolig flink til å engasjere barn, og hun gjorde all læring til en lek.

Men dypt inne i Eli lå det en redsel. Overgrepene hadde satt dype spor i kroppen som Eli etter hvert skjønte at hun måtte bearbeide. Derfor har hun gått flere år i terapi, blant annet hos Bob Moore i Danmark, på KaMa-klinikken i Bærum og flere år i egenterapi.

Hele veien har det vært viktig for henne å vente med å dele dette med hele Norge til hun følte seg helt trygg som person. Det var også viktig for å kunne utføre arbeidet i barnevernet, og som foredragsholder og forfatter.

 

Slår et slag for åpenhet

Åpenhet i familier er et tema Eli virkelig slår et slag for, spesielt åpenhet rundt vanskelige og vonde tema. Barn tåler å snakke om døden og skilsmisse mye mer enn det vi voksne tror, mener Eli, som snakker av erfaring.

− Jeg var nok et veldig åpent barn. Jeg har alltid hatt stor eventyrlyst og fortellerglede. Faren min var en fantastisk eventyrforteller. Han kunne lest børsnoteringer på en måte som kunne vært spennende for meg å høre på som barn, forteller hun.

Men da hun fikk behov for å snakke om vonde og vanskelige følelser i barndommen, ble det ofte hysjet ned av de voksne. Det skjedde også da hun prøvde å fortelle om «en mann som ikke var snill» – og det var da hun ville fortelle om overgrepene. Av alt hun har opplevd, er det overgrepene hun ble utsatt for som barn, som skadet henne mest.

− Når det ligger slike hemmeligheter i et barn i bunnen, så gjør det veldig mye med deg. Du blir et ganske redd barn, redd for å si fra om sannheten. Når du som barn ville fortelle om det vonde og ikke ble hørt, så gjør det noe stort med deg. Du blir redd – redd for å ytre deg, redd for at folk sier hysj, redd for autoriteter, sier hun.

 

Kontakt med hele kroppen

For å forhindre at hun ble begrenset som person, var det viktig for henne å oppsøke mennesker som var gode på å arbeide med traumer, sjokk og overgrep. Spesielt kroppsarbeid og pusteøvelser har hjulpet henne. Tidligere følte Eli seg fremmed for sin egen kropp, og hun brukte mat som trøst eller straff. Situasjonen i dag er helt forandret.

− For meg har kroppsarbeid vært en veldig trygg måte å gå igjennom mine hendelser på. Kroppen husker alt. Den husker lukter, smaker og hendelser. Jeg jobbet med å få kontakt med kroppen og fortsatte hjemme i egenterapi, forteller hun.

− Bob Moore viste meg veien til kroppen. Det handler om å bli kjent med det ytre, for å bli kjent med det indre. Man tar gråten, fortvilelsen, sinnet og alle følelser på alvor og kjenner etter hva de har gjort med deg. Da begynner man å forstå hvordan livet ble slik det ble.

Gjennom kroppsterapien begynte Eli å forstå hvorfor hun hadde vært så redd for mennesker, hvorfor hun ble redd i visse situasjoner, og hvorfor hun noen ganger skjulte sin glede.

− Når du finner ut hvorfor – altså bakenforliggende forklaringer – og forstår dette, så tør du å begynne å begynne å bryte gamle vaner. For det kan være skummelt, sier hun, og tilføyer at det tar tid.

− Å være tålmodig og ta hvilepauser har vært viktig for meg. Det å finne hele kroppen og få kontakt med hele kroppen var en stor gave. Alle snakker om lyset inni oss, men vi må også rydde bort rusket for å gi plass til lyset, sier hun.

 

Vær til stede for barn

Tålmodighet og det å ta seg god nok tid er ikke bare viktig for god egenpleie, men også når voksne er sammen med barn. Når vi spør Eli hva som er det beste vi kan gjøre for alle barn, er hun helt rett på sak.

− Å være til stede for dem. Se og hør på dem, prøv å forstå hva de mener. Spør hvis du er i tvil: «Hva kan jeg gjøre for deg?» Gi dem tid. Tid er magisk. Slå av mobilen. Slå av TV-en også, oppfordrer hun.

Det at barn skal få for mange valg og bestemme for mye når de er små, synes ikke Eli noe særlig om. Når små barn får for mange spørsmål og valg, kan de bli forvirret og usikre.

− Barn skal slippe å bestemme alt. Det er deilig at voksne bestemmer, det er trygt og godt, sier Eli.

− Hva er det beste vi kan gjøre for barn som har det vanskelig?

− Å lytte og gi barnet tid hvis det ikke vil fortelle ting med en gang. Vis at du er der for barnet, og at barnet kan komme til deg når det får lyst og behov.

 

Skam og skyldfølelse

Det er lett for barn å få skamfølelse, påpeker Eli, og hun har lært at alle er født med denne følelsen. Hvis barn søler melk utover bordet og får kjeft eller tilsnakk, kan skamfølelsen voksne og sette seg i kroppen. Barnet vet uansett at det har forårsaket uhellet, og skamfølelsen forsterkes ved at voksne blir irriterte og sinte. Her er det viktig at den voksne faktisk er voksen og sier: «Det går bra, det var et uhell og det er helt normalt! Vi tørker bare opp igjen. Voksne kan også søle i blant!»

− Når du merker at barnet får skamfølelse, skal du som voksen styrke det motsatte, sier Eli.

− Men det ikke å bli sett er det absolutt vondeste for et lite barn. Det gjør barnet utrolig forvirret. Det trenger ikke være overgrep eller vold, men bare det ikke å bli bekreftet når mamma og pappa har kranglet. Jeg tror at barn sanser mye mer enn vi tror. Barn har ikke så mange slør, så de er nærmere sannheten og ser det som er viktig, sier Eli.

Når barn ikke blir bekreftet på at det de opplever stemmer, kan de bli forvirret og oppleve skam eller skyldfølelse. Når pappa og mamma krangler, kan barnet tro at det er hennes skyld dersom ingen snakker med henne om hva som skjer.

− Det kan legge en sperre på veldig mye, spesielt på gleden, fordi barnet skammer seg og får skyldfølelse fordi barnet tror hun har gjort noe feil. Derfor er jeg veldig for åpenhet – ikke til alle utenfor, men i alle fall innenfor familien, oppfordrer hun.

 

La mørket få komme frem

Da hun jobbet ute i felten i barnevernet, var Eli flink til å være tålmodig, sterk og vise omsorg for barn og unge som var utsatt for omsorgssvikt, misbruk, overgrep og andre vonde ting. Selv om noen skjelte henne ut og spyttet på henne, viste hun bare mye varme.

− Vi voksne må være klokere enn barna. Vi må være snillere enn barna, og sterkere, sier hun. Eli gjenkjenner fort en såret sjel med et tøft ytre. Da forstår hun med en gang hva personen dypest sett ønsker. Hun tilnærmer seg med å være rolig.

− Alle mennesker vil bli likt, et sted... Jeg forstår godt at folk vil slåss hvis de ikke fikk lov til å være sinte eller fortvilede i oppveksten – for hvordan skulle de ellers takle det de bærer på? Å la mørket komme frem er ikke så farlig, sier Eli, som har blitt veldig glad i alle barna og de unge hun har jobbet med.

− Alle må bruke sine sorger – bruke sorgene vi får og bruke det som er vanskelig ved å dele dem med andre eller hjelpe andre. Du kan si: «Jeg vet hvordan du har det.» Hvis jeg går gjennom mitt, så er jeg en slags læremester for deg. Det er fantastisk at man kan bruke sitt liv og ikke bli offer. Det har vært viktig for meg, sier Eli.

 

Å takle døden med barn

Hva er det beste vi kan gjøre for et barn som har mistet en av foreldrene sine?

− Det er å forklare virkeligheten, i alle fall ikke bløffe om den. La barnet få gå igjennom sorgen og fortvilelsen. Barnet må få lov til å være fortvilet. Vær til stede for dem. Voksne må tåle å se barna sørge, sier Eli og minner oss om at barn kan gå inn og ut av en sorg, akkurat som voksne, og at det finnes mange ulike sorgreaksjoner. Voksne må tåle at barn kan sørge på en helt annen måte enn de selv gjør.

Man kan lage minnebøker og gå gjennom bilder av den avdøde sammen med barnet. Uansett må barnet få nok tid og rom for å sørge, tid til å ta innover seg det grusomme og forferdelige.

− Barn må få lov til å være i det triste, uten at jeg som voksen trenger å si at «det går bra», tilføyer Eli. Det å få lære om døden, at vi alle skal dø en gang, tror hun er viktig for barn fra helt tidlig av i livet. At døden faktisk er del av livet som ingen av oss kan unngå. Hun oppfordrer familier til mer åpenhet om livets gang. For eksempel kan et lite barn få være med når et kjæledyr dør, eller se en død fugl.

− Barn har et naturlig forhold til døden før de blir forkvaklet i det. Det er vi voksne som er mest redde for døden, ikke barn. Derfor er det viktig å få lære om døden tidlig i livet, sier Eli.

 

Ønsker for barnevernet

Eli har ett ønske for alle barn og unge som er involvert i barnevernet.

− Jeg skulle ønske at hvert barn hadde ett menneske å forholde seg til døgnet rundt, gjerne gjennom barnevernet. Ett menneske barnet kan ringe til når tankene blir vanskelig om kvelden, sier Eli.

Barnet bør ha en person som står der og er der, uansett hva som skjer og når på døgnet det skjer, mener hun. For det er ikke så lett for et barn hele tiden å skulle fortelle til nye mennesker hva de sliter med.

Arbeidet i barnevernet var utrolig meningsfylt og givende for Eli, selv om systemet ble vanskelig noen ganger. Hun mener at mye kunne vært gjort annerledes.

− Det er et tungrodd system. Ting tar tid. Jeg kjenner utrolig mange saksbehandlere som vil det beste for barn. Men enkelte gjør feil og vurderer feil. Og det er ganske fatale feil når det skjer i barnevernet.

I mediene hører vi om de triste og vanskelige sakene som svir ekstra. Men Eli vil også trekke frem at barnevernet i de fleste tilfeller gjør en fantastisk jobb for mange barn.

 

Bøker av Eli Rygg:

· Jeg vet at man kan bli helt glad igjen. Min historie (2015), J.M. Stenersens forlag

· Typisk oldemor (2010), Gyldendal. En barnebok om døden.

· Jeg er meg. Min meg (2009), Høyskoleforlaget. Medforfatter: Margrete Wiede Aasland, sexolog. En barnebok om overgrep, omsorgssvikt og mishandling.

· Koppen med skår i – En bok om skilsmisse (2007), Gyldendal. En barnebok om å trøste barn i en skilsmisse og forstå sorgen deres.

· Jeg sa ikke kom inn (2005), Gyldendal. En bok for alle som har vært utsatt for overgrep.

· Hvor gammel blir en bølge? (2001), Høyskoleforlaget. En barnebok om døden.
 

Sitater fra Eli Rygg: 

Kroppen er min viktigste læremester. Den vet alt og lyver aldri.

 

Det ikke å bli sett er det absolutt vondeste for et lite barn.

 

Jeg vet at bøkene mine har hjulpet barn til å tørre å si fra.

 

10 jordingsøvelser Eli Rygg bruker for å komme tilbake til kroppen:

1. Gå. Det å gå en tur hjelper deg med å få kontakt med kroppen og deg selv. Du gir tankene pusterom ved å gå, og det kan hjelpe deg til å gå igjennom saker og ting som du grubler på. Mange gode samtaler kan også skje når du går tur, både med deg selv og andre mennesker.

2. Jobb i hagen og i huset. Er du glad i å jobbe i hagen, stelle blomster, gjøre det rent og ryddig i huset, bake eller lage mat, kan du bruke dette som jordingsøvelser.

3. Klapp kroppen. Når du ikke er i balanse, kan du klappe deg selv med lette slag, fra hodet og helt ned til beina. Da får du kontakt med hele kroppens overflate, noe som også kan føre til at du kjenner deg bedre innvendig.

4. Få kontakt under føttene. Bruk en liten stokk eller noe hardt og lite du kan rulle under beina for å få kontakt under føttene. Først under den ene foten, så den andre. Legg merke til forskjellen før og etter.

5. Treet. Se for deg at du er et tre, med føttene godt plantet i bakken. Kjenn kontakten med beina og kroppen. Denne jordingsøvelsen kan hjelpe deg til å ikke forsvinne ut i fantasien eller i andre bevissthetstilstander, men å være i virkeligheten her og nå.

6. Dans! Beveg deg og dans slik det er naturlig for deg. Tramp, sving på hoftene, beveg armene og løs opp i alle ledd. Kjenn etter hvor i kroppen du er i flyt, hvor du får kontakt, og hvor det stopper opp. Om du ikke får kontakt et sted, spør: Hvorfor får jeg ikke kontakt her? Gi dette stedet ekstra fokus ved å legge hånden der og puste inn dit.

7. Blomsten: Når du dømmer andre. Tegn en blomst med fire store blader og en sirkel i midten. I det første bladet skriver du opp positive trekk ved personen du kritiserer. Om du kritiserer en mann for å være «typisk mann», skriv opp positive trekk ved «typiske menn». I det andre bladet skriver du positive trekk ved «typiske kvinner». I det tredje bladet skriver du negative trekk ved «typiske kvinner», og i det fjerde skriver du negative trekk ved «typiske menn».

Eli Rygg bruker denne øvelsen når hun tar seg selv i å dømme andre. Hun skriver opp positive sider ved mennesket hun kritiserer, og så ser hun tydeligere hva som rører seg i henne.

− Når jeg kritiserer andre mennesker, gir jeg meg selv ingen rett til å ha de egenskapene som jeg kritiserer dem for. Når jeg synes at du er dum, snål eller teit, kan jeg ikke tillate meg å være dette heller. Livet har lært meg at hvis jeg skal bli et helere menneske, er det like greit å ta alt jeg fordømmer i meg selv til meg. Slik kan jeg tørre å se både meg selv og andre bedre, skriver Eli i boken Jeg vet at man kan bli helt glad igjen (2015).

8. Jordings- og pusteøvelse med føttene. Stå med åpne øyne i gangstilling, med høyre fot foran. Legg vekten til fremste fot og pust inn. Før vekten til bakre bein og pust ut. Sving slik i 10 minutter, og skift så til venstre fot foran.

9. Pusteøvelse. Pust inn i deg selv og følg pusten. Legg merke til mellomrommet før du puster ut igjen. Slipp magen og valkene fri. Kjenn etter hvordan kroppen din har det. Gjør dette i noen minutter eller lengre, når som helst og hvor som helst.

10. Still spørsmål til kroppen. Ta pauser innimellom, uansett hva du gjør, og kjenn etter om du kan puste til ulike deler av kroppen. Hvis du opplever at det stopper opp et sted, kan du spørre: Hvorfor klarer jeg ikke å komme inn her? Har det skjedd noe i dette området? Eli har opplevd flere ganger at et låst område i kroppen har fått det bedre etter pusteøvelser. En sorg eller andre floker kan bli lettere, hodepine kan bli mildere og stresset kan minske.

Alle øvelsene er hentet fra boken «Jeg vet at du kan bli helt glad igjen. Min historie» av Eli Rygg, utgitt på Cappelen Damm i 2015.

 

 

Facebook Comments Box

Kort om oss

Velkommen til nettsidene for magasinet Medium. MittMedium.no er stedet hvor du får lese spennende artikler som vedrører spiritualitet, astrologi og helse, og hvor alternativt interesserte kan møtes.

facebook twitter Rss

Her finner du oss!

Kontaktinformasjon

SanaVia AS
Hoffsveien 1A
0275 Oslo, Norway

Tlf.: 46 00 48 00
post@mediumforlag.no

Abonnementsservice: 
medium@aboservice.no
Tlf.: 815 50 045

Annonser: 
Heidi Ring
heidi@mediumforlag.no
Tlf.: 46 00 46 51

Facebook-siden 
Facebook-gruppen