Ble kvitt psykoser med alternativ selvhjelp

Å få en psykose kan være fryktelig skremmende.

Å få en psykose kan være fryktelig skremmende. Jan-Magne Sørensen har jobbet seg gjennom tolv psykoser – åtte av dem på egen hånd uten medisiner. Nå er han kvitt psykosene og har vært helt medisinfri siden 1999. Her forteller han hvordan han kom seg helskinnet gjennom ved hjelp av alternative selvhjelpsmetoder.

 

Tekst og foto: Elisabeth Hægeland Reynolds og Shutterstock/Stocksnapper

 

En psykose er en forvirringstilstand der det viktigste kjennetegnet er nedsatt eller manglende evne til å skille mellom en selv og virkeligheten rundt. Helsevesenets håndtering av dette er vanligvis medisiner, psykologisk behandling og eventuelt sykehusinnleggelse.

– Min opplevelse av psykose er at det er en forvandlingsprosess, men det er ingen selvfølge hvilken retning den bærer, sier Jan-Magne Sørensen. Han er gründer og leder av Hvite Ørn, en organisasjon som er til for å støtte brukere av psykiske helsetjenester og pårørende. Sørensen har mye egenerfaring med å håndtere og bearbeide psykoser uten medisiner eller samtaler hos psykolog. Han vet smertelig godt hva det vil si å ha skremmende psykoser, bli tvangsinnlagt, beltelagt, tvangsmedisinert og få ekle bivirkninger av medisiner.

Ved hjelp av blant annet visualisering, affirmasjoner, selvhypnose, sjamanistiske metoder og rollespill har han turt å møte spøkelsene i seg selv og få tak i sin egen kraft. Siden 1999 har han vært helt medisinfri, og han har ikke mottatt sykepenger siden 2003.

Min opplevelse av psykose er at det er en forvandlingsprosess, men det er ingen selvfølge hvilken retning den bærer.

 

Ingen spesielle triggere

Den tøffe reisen som ledet Jan-Magne dit han er i dag, begynte da han møtte psykisk helsevern for første gang i 1994. Han kan ikke peke på noe i barndommen som trigget psykosene hans. Oppveksten hans var ganske normal, uten overgrep eller andre fryktelige traumer. Til tider ble han mobbet litt, og noen ganger var han også mobber selv. Ellers var han lite motivert til å gjøre skolearbeid, så han fikk dårlige karakterer. Men det er jo nokså normalt.

– Etter å ha reflektert mye over hva som skjedde, har jeg skjønt at det er ikke bare én ting som trigger psykose. Det er mange ting som slår til samtidig, sier Jan-Magne.

I hans liv rant begeret over da han var 26 år og gikk på ingeniørskolen. Før det hadde han jobbet som snekker i ti år og var vant til å mye tungt fysisk arbeid, mye trening, god økonomi og et nokså sunt og regelmessig liv. Så ble han student og fikk en mer stillesittende livsstil med usunt kosthold, mye festing og mindre trening. I tillegg slet han med prestasjonsangst, mye dårlig samvittighet og redsel for å ikke bestå eksamen.

Storhetstanker

Under studiet syntes Jan-Magne at han kom på en genial idé om hvordan varmeenergi fra luften kan omdannes til elektrisitet ved hjelp av et avansert varmepumpeprinsipp.

– Jeg ble veldig ivrig. Til tider var jeg overbevist om at jeg hadde løst verdens energiproblem. Det var stort. Jeg begynte å tenke på alle utfordringene og all anerkjennelsen jeg skulle få, sier han. Så fikk han et møte med det som før het Statens veiledningskontor for oppfinnere (Innovasjon Norge i dag). De syntes det var en spennende idé og gav ham økonomisk støtte til å utføre en forhåndsundersøkelse.

– Det var en stor anerkjennelse for meg. Jeg begynte å bli «høy» av det. Til slutt klarte jeg ikke å konsentrere meg om skolen. Jeg tenkte bare på ideen og drømte om den om natten. Hele bevisstheten min gikk inn i kraftverket, forteller han.

I virkeligheten var det bare et papir, men det klarte han ikke å forholde seg til. Storhetstanker begynte å komme – han skulle få vanvittig anerkjennelse og innflytelse på samfunnet. I noen timer kunne han være beruset av disse tankene. Men så kom angsten for motstanden han kunne møte. De store selskapene som tjener penger på elektrisitet ville kanskje prøve å knekke ham. Så tok hallusinasjonene helt av.

– Jeg opplevde å få telepatisk kontakt med «utenomjordiske». De var ute i rommet for å passe på meg og overvåke for meg. Hele tiden fikk jeg beskjed når det var fare på ferde, forteller han. Noen ganger trodde han også at han var Kristus, og han fikk store kvaler rundt Kristus sitt samfunnsoppdrag.

Det var vanskelig å finne noen å snakke med om ideene, som kunne hjelpe ham til å sette dem i et sunt perspektiv. Til slutt følte han seg presset opp i et hjørne av de negative kreftene. I desperasjon slo han armen gjennom et vindu og vandret ut på gaten, full av blod. Ambulanse og politi kom og hentet ham, og det endte med psykiatrisk innleggelse. Det var i påsken 1994. 

Mistet indre drivkraft

På sykehuset klarte ikke Jan-Magne å stole på noen. Han mistenkte personalet for å være fiender og var usikker på om medisinene var gift eller medisiner. Til slutt gikk han med på å ta antipsykotikumet Haldol, som dempet frykten litt. Men da mistet han også kontroll over tungen sin, så han siklet og bablet når han snakket. Behandling hos psykolog fikk han ikke tilbud om.

– Det var en forferdelig hemmelse. Jeg klagde på det, men de var ikke med på at det var bivirkninger av medisinen. De sa det var en del av sykdomsutviklingen, forteller han.

På sin første permisjon skulle han ta seg en joggetur, og han ble helt utmattet etter bare 50 meter. Fra før var han vant til å trene mye. Han hadde vært NM-deltaker i friidrett og et arbeidsjern uten like. Nå var han plutselig kraftløs, uten mot og indre drivkraft.

– Det var en skremmende opplevelse, sier han. Etter andre permisjon orket han ikke mer psykiatri. Han skrev seg ut og sluttet med medisiner uten å ha noen plan B. Det gikk ikke så bra. Den mørke, angstfylte siden av psykosen ble tjue ganger sterkere, og etter et par uker ble han innlagt igjen. Tankene var så skrekkelige at han ønsket medisiner for å dempe den verste frykten en liten periode. Da fikk han antipsykotikumet Cisordinol.

– Den stengte av for den indre drivkraften og kreativiteten min. Evnen til å resonnere og improvisere ble borte. Det var jo hele meg. Å miste dette var nesten som å dø. Jeg tror nesten å dø hadde vært bedre. Det tenkte jeg også på, sier han. Men den løsningen syntes han var for lett, for han var ikke redd for å dø. Det var livet han var redd for. Han følte også ansvar for sønnen sin og visste at mennesker rundt ham var glad i ham. De ville lide hvis han ble borte.

Tilværelsen ble nesten uutholdelig da han fikk vite at han kanskje måtte gå på Cisordinol resten av livet. Men innerst inne trodde han ikke på det. Det var noe som ikke stemte helt. Etter seks måneder sluttet han på medisinen. Drivkraften hans kom raskt tilbake igjen, og han fikk seg jobb som snekker. Da tok han resten av eksamenene på ingeniørskolen og bestod alle sammen med glans. Så begynte han å jobbe i en farmasøytisk bedrift, før han fikk en skiftjobb på en fabrikk med tøffe arbeidsforhold. Da tenkte han ikke på at skiftarbeidet kunne trigge psykose igjen, for han hadde nesten glemt at han var syk.

Fra hærfører til nikkedukke

Etter en eksplosjon i fabrikken og brudd på HMS-regler skrev Jan-Magne et krast brev til ledelsen der han kritiserte dem for å ansette for mange med militær bakgrunn. Det førte til at ledelsen innkalte ham til en alvorsprat.

– Jeg følte at jeg ble en hærfører og slo tilbake: «Brevet baserer seg på rykter i fabrikken. Hvorfor skal dere angripe meg? Skal dere anmelde meg for ærekrenkelse?» Jeg gav tilbake så de fikk bakoversveis. Jeg skjønner ikke hvor jeg fikk kraften fra, sier Jan-Magne. Han gikk ut fra møtet med en herlig, berusende følelse av å ha satt ledelsen på plass til fordel for alle ansatte. Men i bilen på vei hjemover ble han livredd for det han hadde gjort. Var han i ferd med å bli gal igjen? Da hadde han vært våken i flere døgn, for han klarte ikke å sove på dagtid i skiftjobben. Han ringte til legen sin, og ble frivillig lagt inn på psykiatrisk i 1996.

Denne gangen prøvde han å forklare til sykehuspersonalet hvor godt han hadde fungert uten medisiner og hvor uheldige legemidlene var. Han ville bare hvile og få det som hadde skjedd, på avstand. Så trodde han at de inngikk en avtale. Neste dag ble han likevel servert medisiner – igjen uten noe tilbud om samtaleterapi eller andre behandlingsmetoder.

– Da ble jeg sint. Det skulle jeg ikke blitt, for det var sykt. Så startet en alvorlig konflikt mellom meg og behandlerne. Jeg ble rasende fordi jeg ikke ble forstått. Jo sintere jeg var, jo sykere var jeg. Det endte med beltelegging og tvangsmedisinering, sier Jan-Magne.

Fabrikkjobben mistet han etter hvert som de fikk vite at han hadde psykiske problemer. I en lang periode var det mange andre som tok avgjørelser for ham.

– Folk mente at jeg ikke var i stand til å skjønne noe. Så utenfor og utilregnelig var jeg ikke. Det var krenkende å bli møtt slik. Men det var slitsomt å konfrontere da jeg gikk på medisiner, så jeg lot heller være. Jeg ble heller en dott som gikk med på det meste. Jeg bare gledet meg til å slutte med medisinene, så jeg fikk reise meg opp og snakke igjen, sier han.

Tvert imot alles råd sluttet han med medisiner igjen, og nok en gang ble han innlagt i 1998. Det ble det samme bråket igjen. Han kranglet om medisinene, havnet i belteseng og ble tvangsmedisinert. Etter at han søkte rettslig hjelp uten å få noe særlig forståelse, skjønte han at nå måtte han lede båten selv. Skulle han bli frisk, følte han at han måtte finne ut av det selv.

Idrettspsykologi og selvhypnose

I 1999 sa Jan-Magne farvel til helsevesenet. Nå skulle han gjøre det han trodde på. Så fort han trappet ned på medisiner, begynte han å trene hardt 5–6 dager i uken i opptil 2–3 timer daglig. Han kuttet også ut sukker, kaffe og alkohol.

– Det var jordende, men det helbredet ikke psykosen. Traumet lå der, sier Jan-Magne. Så tok han frem en pensumbok han hadde om idrettspsykologi, av Willi Reilo. Den har en del selvhjelpmetoder for å kunne prestere bedre. De går ut på å knuse indre forestillinger der man mislykkes, visualisere nye bilder hvor ting fungerer, og gjenta positive affirmasjoner for seg selv flere ganger. Han fant også en bok om selvhypnose med dypere avslapningsteknikker. De leste han inn på kassett og lyttet til.

I to år jobbet han intenst med disse metodene. Men han kjente at psykosen enda lå i magen som en vemmelig klump som kom til å blomstre en dag. Nå holdt han den bare i sjakk med trening og sunne vaner.

Møtte spøkelset sitt

To år senere la han opp en annen strategi. Da var han klar for å møte spøkelset i seg selv, så han sluttet å trene og begynte å drikke kaffe og spise sukker.

– Jeg kjente at jeg ble litt mer svevende. Jeg husker at da jeg drakk alkohol, forsterket jeg psykosen noe vanvittig, sier han.

Så dro han på hytta med en kjæreste som var med på ideene hans. Hun fant bøker som gav ham bekreftelser og styrket troen på at det var mulig å bli frisk uten medisiner.

– Jeg hadde et menneske som støttet meg. Hadde jeg stått alene, spørs det om jeg hadde klart det, sier han. I tillegg hadde han deltatt på en del alternative kurs og samlinger.

På hytta tok han seg noen flasker øl og slapp tankene fri… Dette anbefaler han ingen andre å gjøre. Psykosen blomstret opp igjen etter et døgn. Igjen fikk han følelsen av å være Kristus. Da spurte kjæresten: «Hva skal du gjøre når du er Kristus?» De spilte et slags rollespill. Jan-Magne ville innkalle alle verdenslederne til et møte, der alle hadde hver sin telefon. Han ville spørre dem: «Er det noen her som ikke ønsker fred på jordenHan tenkte at ingen ville tørre å si nei, så han kunne si: «Så bra. Da har dere telefonen – ring til forsvarsministeren deres og be ham ødelegge alt militært materiell dere har i landet deres.»

– Så begynte jeg å skjelve. Det var som om jeg fikk frykten til alle lederne i meg samtidig. BRRR! Det var helt vilt! Så gikk det over i aggresjon. I forkant hadde jeg lært å styre aggresjonen ut på noe konstruktivt, så jeg ble ikke aggressiv på mennesker. Jeg stod og ropte, brølte og slo på trær. Etter hvert ble jeg sliten av det. Så holdt jeg rundt et tre og kjente en foss av energi strømme gjennom kroppen, fra jorden og opp i treet. Da jeg satte meg ned, fikk jeg en vanvittig reise ut i universet – slik man kan gjøre bevisst i trommereiser, forteller han.

Deretter kom aggresjonen, og han brølte den ut igjen. Så fikk han en ny reise. Slik holdt han på til det flatet ut og han var tilbake i en normal tilstand.

Sport i psykosearbeid

Senere fikk han syv psykoser til som han jobbet seg igjennom – uten medisiner.

– Det har vært vanvittig tøft, men for min del gikk det litt sport i det. Det var nesten spennende i perioder. Det tøffeste var da jeg mistet kjæresten min. I psykosen har frykten vært det verste. Jeg synes ikke smerten er så farlig – den kan man leve med, sier han.

De sjamanistiske miljøene han var med i hadde mange ideer som samsvarte med hans egne, men de hadde ingen ideer om psykose. Psykoseproblematikken stod han helt alene om.

– Det som hjalp meg med frykten, var å møte det jeg fryktet, som en indre eksponeringsterapi. Man gir seg hen til frykten. Det var en del av traumebehandlingen. Dette er også typisk for sjamanismen, sier han.

I 2005 var han ferdig med sin siste psykose. Tre år senere etablerte han organisasjonen Hvite Ørn, for å kunne hjelpe andre brukere av psyiske helsetjenester og pårørende.

– Jeg kjenner at jeg står i en slags kraft. Jeg har nesten ikke angst lenger. Mentalt har jeg det bedre enn noen gang. Jeg behøver ikke å strekke meg etter noe for å ha det bra. Jeg er mer tilfreds i øyeblikket og lever i nuet. Nå er jeg fri til sinns som en sommerfugl, smiler han fornøyd. Reisen sin beskriver han som en prosess fra larve til sommerfugl. Han føler at psykosen er kokongstadiet hvor forvandlingen skjer. Kokongen ser ganske stygg ut, men når den slår ut, er den blendende vakker og atskillig friere enn før.

 

Hvite Ørn – Frihet til forvandling

Jan-Magne Sørensen er gründer og leder av Hvite Ørn – Frihet til forvandling, som er en organisasjon for brukere av psykiske helsetjenester og pårørende. Organisasjonen er inspirert av sjamanismen. Jan-Magne har holdt flere foredrag om psykose som utviklingsvei, alternativer til psykofarmaka, tankens kraft, selvhjelp, selvmotivasjon og psykisk helse i et sjelelig perspektiv. Her er nettsiden til Hvite Ørn.

 

 

Facebook Comments Box

Kort om oss

Velkommen til nettsidene for magasinet Medium. MittMedium.no er stedet hvor du får lese spennende artikler som vedrører spiritualitet, astrologi og helse, og hvor alternativt interesserte kan møtes.

facebook twitter Rss

Her finner du oss!

Kontaktinformasjon

SanaVia AS
Hoffsveien 1A
0275 Oslo, Norway

Tlf.: 46 00 48 00
post@mediumforlag.no

Abonnementsservice: 
medium@aboservice.no
Tlf.: 815 50 045

Annonser: 
Heidi Ring
heidi@mediumforlag.no
Tlf.: 46 00 46 51

Facebook-siden 
Facebook-gruppen