Medium på spøkelsesjakt i Kvinesdal: Den bekymrede tanten fra «den andre siden»

Tekst og foto: Linda Lund og Kirsten Midling-Thorsen, linda.lund@mediumforlag.no

– Av og til når vi sitter i sofaen, hører vi banking i veggen, men vi vet ikke helt hvor det kommer fra, sier Roy Arne Rygh urolig. Like etterpå hører vi det selv. Dunk dunk dunk dunk. Det bankes fire ganger i veggen like ved der vi sitter.

Roy Arne Rygh (31) og Annefrid Boberg Johnsen (28) tar imot oss i sitt koselige hus i den lille bygda Kvinesdal, som ligger nesten midt mellom Kristiansand og Stavanger.
Paret har helt siden de overtok huset for tre år siden, opplevd mange uforklarlige ting. Også sønnen Odin (3) har merket at noe skjer. Han har sovet dårlig, vært redd og noen ganger forteller han om «mannen» som er inne på rommet hans og stryker ham på armen.

Underlige ting skjer
–Vi opplever mye rart med elektronikken her i huset, forteller Roy Arne. – Mobiler slår seg av og på, støvsugeren justerer seg selv, radioen finner plutselig andre kanaler, iPod-laderen oppfører seg underlig. Lista over ting som er rart her i huset, er lang. Ofte når vi skal støvsuge, er den justert ned til laveste hastighet, og det er ikke noe vi gjør, for vi vil ha maks hastighet på den, ler Roy Arne. – Den kan heller ikke justere seg selv, det må gjøres manuelt, sier han og viser oss støvsugeren. – Dette med elektronikken og alt det pussige som skjer her, er ikke noe vi skremmes av, men da det begynte å gå utover sønnen vår, følte vi at tiden var inne for å sette en stopper for det, sier Roy Arne alvorlig. 
– Det er frustrerende å se at sønnen vår er redd i vårt eget hus. Det er jo her det skal være trygt å være, skyter Annefrid inn.
Selve huset ville vel ikke gått inn under kategorien «spøkelseshus» etter utseendet å dømme. Det er et typisk 1970-tallshus som nylig har blitt pusset opp i moderne stil. Men man skal ikke skue hunden på hårene.

Husets historie
Da vi ankommer huset i Kvinesdal, er også Roy Arnes far, Arne, til stede for å fortelle litt om historien til huset.
– Det ble bygget i 1969 av Roy Arnes oldefar, og her bodde han og datteren Torny Irene sammen. Oldefaren døde i 1982 og datteren i 2001. Da overtok jeg huset og leide det ut noen år før Roy Arne og Annefrid kjøpte det for tre år siden, forteller Arne.
– Det har vært mange rare lyder og merkelige ting som har skjedd siden vi overtok, som banking i veggene, skritt i trappa og på gulvet, unormale ting som skjer med det elektriske anlegget, og en hund som er helt vill, forteller Roy Arne oppgitt. – Men det verste av alt er at sønnen min har begynt å be meg om å slutte å prikke ham på skuldra hans om natta. Han sier han vil sove!
Hunden blir så vill mens vi er der at Roy Arne må sette den inn på et soverom. Da vi på en rundtur i huset hører dunking og skraping på en av soveromsdørene, blir ingen av oss overrasket. Det vil si at ingen blir overrasket før det viser seg at hunden er lukket inn på et helt annet rom i huset!
Den eneste som virker helt uanfektet av alt oppstyret, er katten Whisky, som slanger seg fornøyd rundt på varmekablene på badegulvet.
–Tante Torny elsket katter, sier Arne. – Hun hadde alltid katter. Hunder derimot, det likte hun ikke…

Godlukt i hytt og pine
Roy Arne forteller om støvsugeren som har startet av seg selv, og at luftfriskeren med sensor tilsynelatende oppfatter bevegelse i rommet som ikke er synlig for det blotte øyet.
– Luftfriskeren skal sende ut en «sprut» når noen går forbi. Av og til går den helt amok og sender ut godlukt i hytt og pine – som om noen går frem og tilbake foran den, forklarer Roy Arne. Andre elektriske ting har også oppført seg rart.
– Lydstyrken på dockingstasjonen til iPoden lever sitt eget liv, sier Annefrid, og legger til at de også har et rom i kjelleren hvor ting blir borte og dukker opp igjen.
– Blant annet ligger barnetøyet ofte i andre hauger enn der jeg la dem. Det er som om noen prøver å rydde.

Tegnet eldre dame
Med all informasjonen notert i bøkene våre gjør vi oss klare til å fortelle vertskapet hva vi har fått inn før vi kom, og det vi har fått inn mens vi har vært i huset. Allerede dagen før fikk Linda kontakt med en eldre dame, som viser seg å passe perfekt til beskrivelsen av Torny Irene. Da Linda spontant setter seg ned og tegner en eldre dame, kjenner Arne straks igjen tanten sin.
– Det er ingen tvil om at dette er tante Torny, sier Arne sjokkert.
– Damen stod på badet mitt og veivet med en melkekartong samme morgenen som vi skulle dra til Kvinesdal. Jeg har nok gått og tenkt på turen, og vips så var hun der, smiler Linda.
Kirsten fortsetter å fortelle hva Torny Irene ønsker å formidle til familien som bor der. Ordet «kjøkken» formidles kraftig til Linda, og ordet overskygger lydene i stuen når vi snakker. Linda lytter og noterer.
– Kjøkken, gjentar Linda.
– Hvorfor sier du kjøkken, spør Arne.
– Det er Torny som er veldig opptatt av at vi skal snakke om kjøkkenet.
Både Linda og Kirsten får opp at Torny Irene var frustrert over noe i forhold til kjøkkenet og den ene veggen i rommet.

Bekymret over kostholdet
Roy Arne og Annefrid forteller at de har stengt av en dør som gikk inn til kjøkkenet tidligere. I dag må de gjennom stua for å komme til kjøkkenet. Dette liker tante Torny dårlig, hun synes dette må være veldig tungvint. Det er jo hennes gamle inngangsdør til kjøkkenet som nå er borte. Og soverommet som i dag er Odins barnerom, har vært hennes eget soverom. Hun elsker barn og mente ikke å skremme den lille gutten. Vi får tårer i øynene når hun viser oss hvor lei seg hun er for at hun skremte lille Odin, men hun har ikke helt skjønt at hun ikke bor her lenger. I tillegg fikk både Kirsten og Linda opp beskjeder til beboerne i huset. For eksempel at de burde drikke mer melk, og at de ikke trenger å støvsuge med full styrke på støvsugeren for å få opp alt rusket. Hun er rett og slett ikke vant til ungdommens måte å leve på og stusser på mye av det de gjør.
Tante Torny er også en smule bekymret over kostholdet til de unge i dag og viser oss melkekartongen igjen. Hun er også litt oppgitt over det vi kaller bruk-og-kast-mentaliteten. Selv var hun en nøysom dame som sjelden kastet noe, og som levde på sparebluss hele livet. Nevøen Arne husker at alle var imponert over hvordan den gamle damen kunne ha råd til å sitte med et så stort hus alene og likevel klare seg så bra.

Rydder i kjelleren
Linda begynner å lage sybevegelser med hendene.
– Hun viser meg at hun sydde og reparerte alt tøyet selv, sier Linda. – Hun synes at dere kaster og kjøper for mye. Ting kan jo repareres. Og hun liker orden i tøyet. Det er tante Torny som har ryddet i boden nede. Hun har prøvd å lage system i rotet.
– Å, er det derfor barnetøyet ligger på andre steder enn der jeg la det, smiler Annefrid. – Ja, det virket som om noen prøver å lage et system.
Linda og Kirsten fikk også opp andre mer personlige ting som Roy Arne og Annefrid kjenner seg igjen i.

Nok en person
Etter at vi har vært i huset en stund, blir det tydelig for oss at det er nok en person som er innom av og til. Dette viser seg å være faren til Torny Irene, Roy Arnes oldefar. Torny Irene bodde sammen med faren sin og hjalp ham helt til han døde.
– Hun forsaket nok mye i livet fordi hun var en så god og snill dame, sier Arne. – Hun gjorde alt for andre og tenkte ikke på seg selv.
Vi merker den gamle mannens nærvær både fysisk og psykisk. Linda får ofte ting inn veldig fysisk, noe som kan gi seg utslag i merkelige ting. I dag begynner hun å fly på toalettet hvert femte minutt og må spørre om den gamle mannen hadde problemer med blæren. Det viser seg at oldefaren hadde problemer med prostata, noe som viste seg å være fryktelig plagsomt for den gamle mannen.
Nede i kjelleretasjen er det innredet en hybel som tidligere ble leid ut til skoleungdom.
– Tante Torny foretrakk å leie ut til jenter fordi de var roligere, smiler Arne.
I dag er det ikke hybel der lenger, men en ekstra stue hvor husets nye eier Roy Arne har hengt opp hele sverdsamlingen sin på veggen. Den gamle mannen fnyser av dette. Han er oppgitt over at noen kan finne på å pryde husets vegger med noe som for ham symboliserer krig og ufred. Han registrerer sverdene og irriterer seg, men hovedfokuset for ham er å få med seg sin datter Torny over til den andre siden. Han er dypt bekymret for henne og får ikke fred før han har fått datteren med «over». Han ber oss om å hjelpe ham, noe vi bestemmer oss for å prøve å gjøre.

Vanskelig å gi slipp
Det skal vise seg at det er vanskelig for Torny Irene å gi slipp på huset hun pleide bo i. Hun nøler, og ber Linda om å spørre om hun kan få lov til å komme på besøk av og til på et bestemt sted i huset hun var så glad i. Og når husets rettmessige eiere gir henne lov til å komme på besøk i kjellerboden av og til, går hun med på å forlate huset.

I etterkant av husrensen har vi hatt kontakt et par ganger med Roy Arne og Annefrid, som kan fortelle at sønnen allerede dagen etter sov til klokka åtte på morgenen, noe som er helt nytt for dem. Han pleide stå opp klokka fem. Det har også blitt generelt roligere i huset. Vi følte noe i kjellerboden her en dag, men det er vi jo innforstått med, smiler Roy Arne. – Kanskje hun bare var innom for å se til at alt er ok med oss.
– Hunden er også blitt mye roligere. Vi kan ikke si noe annet enn at det rett og slett føles bedre her nå. Huset er endelig blitt vårt, avslutter Roy Arne.