Det nærmer seg 2012: Skjærsildens time?

Tekst: Birger Heiberg, birger.heiberg@mediumforlag.no

Det har vært skrevet og sagt mangt om hva 2012 er, hva som skal skje, hvorfor det skal skje, og hvordan forberede oss til det som måtte komme. Vi har i de siste utgavene av Medium tatt for oss en del av den tenkningen som er rådende i diverse miljøer, og som vi mener ikke holder mål i en verden som bør være styrt av kjærlighet.

Sett fra denne skribentens vindu er det i disse dager viktigere enn noen gang å holde tungen rett i munnen, være bevisst hva en faktisk leser, hva en faktisk sier, og hvordan en lytter. Dette er motpolen til å filtrere alt som kommuniseres gjennom sitt eget filter av forestillinger, fordommer, oppdragelse og virkelighetsoppfatning.
Så kan man selvsagt spørre seg hva klar kommunikasjon har med 2012 å gjøre. Vel, svaret på dette er nok «alt». Uten en klar kommunikasjon og sunn åpenhet for forandringer vil nok fremtiden bli en humpete vei uansett hva 2012 er for noe.

Tre alternativer
I korthet er det tre ulike synspunkter på 2012 relatert til mayakalenderens slutt. Det ene er at Jorden skal forandres til et bedre sted hvor alle skal med, og alle vil få en god overgang. Det dreier seg om en bevissthetsutvidelse, også omtalt som en overgang til en annen dimensjon. Noen hevder fjerde dimensjon, andre femte. Det andre alternativet er Nibirus tilbakekomst (den 12. planet) med de katastrofale følger det vil få, eksemplifisert gjennom Hollywoods «2012» – en katastrofe med jordskjelv, tsunamier og vulkanutbrudd. Mange vil dø i dette scenarioet. Det er mange nettsider med råd om overlevelse og hvordan klare seg gjennom skiftet.
Det tredje alternativet er det «vanlige folk» som står for, og det er harselas, latterliggjøring og allmenn forlystelse på bekostning av dem som har et annet syn. Intet skjer i 2012, Jorden vil være som den alltid har vært, og alle som tror på mayakalenderen, må jo være totalt hjernedøde.
I korthet er dette de tre rådende oppfatninger om 2012. Er det da i det hele tatt mulig å kunne forutse hva 21.12.2012 dreier seg om? Svaret er ja, men vi må nok vekk fra ytterlighetene og over i det mer vitenskapelige og sannsynlige. Og for å kunne gjøre en slik analyse må man sette seg inn i saker og ting, og åpne sinnene for kunnskap en ikke har tenkt på – rett og slett bruke fornuften som et navigeringsverktøy.

Styrende krefter i samfunnet
Det har nesten blitt en regel: Hevd noe utenfor den etablerte sannhet, og folk kappes om å rope «korsfest, korsfest». Rent teknisk har vi ytringsfrihet, men i praksis vil mange hevde at så ikke er tilfellet. Vi skal ta et eksempel:
Forleden dag på et herværende nettsamfunn var det plutselig en som kom med et kontroversielt syn på en historisk hendelse av betydning. Vi skal ikke komme inn på hvilket samfunn eller hva den historiske hendelsen var for noe, for det er ikke relevant. Det holder med å si at «alle» er enige om hva som egentlig skjedde, og at motstridende syn blir sett på med sjeldent ublide øyne. Denne skribenten tillot seg å hevde at man kanskje kunne lytte til meningsytrerens faktagrunnlag før man dømte hans syn nord og ned. Det endte med at andre debattanter straks tilla oss samme syn som den opprinnelige meningsytrer. Vi fortsatte å hevde at vi ikke tok stilling til utsagnene, men kun var opptatt av at man burde gi påstandene en sjanse ved først å sette seg inn i bakgrunnen for synspunktene før en dømte i saken. Da var det en som hang seg opp i en stavefeil, en annen mente at utsagnene var idioti, og enhver som mente at slike utsagn kunne lyttes til, var å betrakte som en idiot. En tredje mente det var synd hun ikke hadde oss som venn på nettstedet slik at vennskapet kunne slettes. Det hele ble i grunnen svært interessant, ikke minst det å bivåne hvor mange som tok spilleren i stedet for ballen og overhodet ikke maktet å se det rettferdige i at man har rett til å kunne føre bevis for sine utsagn før omverdenen dømmer i saken. Altså nøyaktig slik som ting behandles i alle norske rettssaler.

Tv-debatter fordummes
Vi ser det samme i tv-debatter. For en tid tilbake kunne vi bivåne en klimadebatt på NRK i beste sendetid. Til stede var kjendiser som nylig hadde vært i Arktis og med selvsyn kunne fortelle om oppvarmingen. Noen gråt sine bitre tårer over at barn i fremtiden kanskje ikke kunne gå på skøyter. En professor som var til stede, hevdet at det var like åpent i Arktis på 1930-tallet som i dag, noe enhver kunne sjekke ut på et nettsted. Så begynte hylekoret som kjempet om å rope «korsfest, korsfest» høyest. Kjendisen som nylig hadde vært i Arktis, ble båret frem som en tung meningsbærer fordi han hadde vært der nylig og selv hadde sett hva som foregikk. Ingen spurte om han hadde vært der på 1930-tallet også.
En politiker støttet sannhetsvitnet og henviste til FNs klimapanel, debattlederen smilte hånlig (så langt vi kunne bedømme det), og alle nikket fornøyd og var såre selvtilfreds. Professorens utsagn ble regelrett latterliggjort i stedet for at programlederen stoppet opp og sa for eksempel som følger: Hvis dette er sant, og det kan vi jo lett finne ut av, har miljøbevegelsen en utfordring. I vår verden er dette enkelt; enten var det like åpent i Arktis på 1930-tallet, eller så var det ikke det. Var det like åpent, må man stille seg noen ubehagelige spørsmål, og det vil man jo tydeligvis ikke. I stedet roper man «korsfest, korsfest» og utbasunerer at «alle» vet jo at…!
Man skal være meget motstandsdyktig for å stå imot et slikt press, og folk vil tydeligvis heller hyle med naboen enn å undersøke selv hva som er hva.
Det er mange slike saker i dagens samfunn. Miljøet er én ting, jordskjelv og katastrofer en annen, historiske begivenheter en tredje. Det samme gjelder healing, synskhet og økologisk mat. Statens oppnevnte eksperter, historikere, skoleverket og massemedia er i fremste rekke som bærere av sannheten. Samtidig viser det seg at ved nærmere undersøkelser ser vi at mange av disse såkalte sannhetene ikke holder mål, noe eksempelet over viser. Og når noen stiller «ubehagelige» spørsmål, kommer latterliggjøring i stedet for rettferdig og grundig behandling. Man tar spilleren i stedet for ballen. I fotball får man rødt kort og blir utvist for slikt. I samfunnsdebatten blir slik urettferdighet nærmest applaudert.

Frem mot 2012
Ingen kan være sikre på hva som skjer i 2012, men én ting vet vi, og det er at tiden er overmoden for å finne sin egen sannhet. I stedet for å hyle i den ene eller den andre retningen må enhver gå i seg selv og stille seg de vesentlige spørsmål. Dette er grunnen til at de siste artiklene fra vår hånd her i Medium er så viktige, fordi det er all grunn til å sette spørsmålstegn ved de bestående sannheter og ikke minst hvor dine egne sannheter egentlig har sin kilde.
Latterliggjøring skjer oftere og oftere i den offentlige debatten, og det er egnet til stor undring at anerkjente medier ikke reagerer på dette, men snarere underbygger det hele. Faren med dette er at informasjonsflyten blir så styrt i én retning at man helt og holdent mister av syne den viktige informasjonen. Det er nesten så man kan mistenke at det foregår en kontrollert desinformasjonskampanje. Når vi så nærmer oss 2012, er det litt skummelt. Vet samfunnets styrende råd, organer og departementer noe vi andre ikke vet og ikke skal få vite?
Rett før Obama kom til Norge for å motta fredsprisen, hadde vi det som i ettertid har blitt kalt for «The Norway spiral», en blå spiral på himmelen i Nord-Norge. Den var helt jevn og fin og spant med høy hastighet. En russisk rakett på avveie, var forklaringen. Akkurat. For den som har lest litt mer rundt dette, er en slik påstand det reneste sludder. Det vi vet, er at det er en HAARP-installasjon (High Frequency Active Auroral Research Program) like i nærheten, og det er indikasjoner på at den var i aktivitet på samme tidspunkt som spiralen viste seg. Vi skal ikke konkludere her, men anbefaler alle selv å undersøke fenomenet og gjøre seg sin egen tankerekke.

Frøbanken på Svalbard
Frøbanken på Svalbard er en annen underlighet. Plutselig stod den der, og alt vi har fått se, er inngangen og 10–20 meter inn i fjellet. Her skal eksemplarer av frø fra hele verden lagres. Er dette sannsynlig? Hvorfor trenger vi et frølager? Hvorfor ligger det på Svalbard og ikke på Tjøme? Ikke vet vi, men underlig er det.
For den som følger med i medier og nyheter, vil disse sakene og eksemplene være gammelt nytt, og man vil også vite at medienes dekning av begivenheter blir mer og mer meningsløse, akkurat som debattene på tv. Mange vil mene at skal man ha noe i nærheten av sannheten, må man bruke tid på nettet og de mange tusen alternative nyhetssider som finnes der.
Da oppstår et annet problem. Hvordan verifisere slike nyheter? Vel, man kan ikke det. Men en retning kan man finne ved å sammenlikne opplysninger og nyheter fra ulike nettsteder. Der det er sammenfallende opplysninger som er dekket opp med kilder som kan kontrolleres, kan man bruke tid. Og man kan være noenlunde trygg på at man er i nærheten av en sannhet.

Ekstreme nyheter
Jo mer vi nærmer oss 2012, jo mer ekstreme blir nyhetskanalene i å overgå hverandre med innholdsløst svada. Og jo mer kan vi lure på spørsmålet over – vet noen om noe de ikke sier? Her er vi tilbake til de tre retningene vedrørende 2012. Det sier seg selv at den myke overgangen, hvor alt er godhet og alt går bra, blir mindre og mindre sannsynlig, dessverre.
Antallet katastrofer er sterkt økende på Jorden. I skrivende stund opplever japanerne sin verste katastrofe siden 2. verdenskrig. For ikke lenge siden hadde vi oljelekkasjen i Mexicogolfen og jordskjelvet på Haiti. Hva kan vi vente i fortsettelsen?
Og nettopp i dette er kjærlighet viktigere enn noen gang. Kjærlighet til hverandre, til oss selv, til naturen og alt som er. Ikke for å unngå omveltningene, men for å kunne komme gjennom med sjelen i behold. Et annet ord for dette er integritet. Det er derfor det er så viktig i disse dager å lytte åpent og ærlig til noen som har noe å si, og avvise tullballet mediene serverer. Integritet handler nemlig om å ha et bevisst forhold til hva som er ens egen sannhet, og den finner man ikke ved å adoptere andres. Kjærlighet er en kraft som binder alt i universet sammen, men vår tilgang kommer gjennom hjertet, altså innenfra.

Hva er sannheten?
Sannheten er at det vet vi ikke. Vi kan anta, vi kan sannsynliggjøre en rekke ting, vi kan forkaste noe annet. Men å vite helt sikkert er ikke mulig. Selv har vi lest ganske så meget fra de mest obskure konspirasjonsteorier til tradisjonell vitenskap, fra religion til heksegryte. Konklusjonen er så langt at det ikke er mulig å vite hva som er rett. Å skulle tro på at alt bare er skjønt og vakkert, og at alt blir fint, er like umulig som å tro på at Jorden går under med et brak. Like lite sannsynlig er det at intet skjer.
Alle kan observere at katastrofene eskalerer og blir voldsommere år for år. Været er i endring her som på andre planeter, det er forventet en sterk solutladning innen et par, tre år som forventes å slå ut en tredjedel av all strøm og elektronikk på kloden vår, og dette er opplysninger hvem som helst kan skaffe i løpet av to minutter på nettaviser og søkemotorer.
Vi vet også at verdensøkonomien er under sterkt press. Gjelden har blitt for høy. USA hadde vært konkurs om ikke dollaren var å regne som verdens reservevaluta. I korthet betyr dette at ting ikke kan fortsette som de er. Før eller siden må det en endring til. Uansett hva man måtte mene om 2012, pengesystemet i verden kan ta to retninger. Enten vinner bankene og «alle» blir enige om at en verdens sentralbank er løsningen – med de ekstreme demokratiske utfordringer det gir, for å si det meget forsiktig – eller så bryter penger-som-gjeld-systemet sammen (se tidligere utgaver av Medium) og vi er tilbake til en slags naturalbytteøkonomi i en overgangsfase. Det er da det er greit å vite at det nesten ikke er kornlagre i verden lenger, de aller fleste vestlige land har solgt sin gullbeholdning, og rent vann er allerede mangelvare.

Realiteter
Poenget her er ikke å skremme noen, men dette er realiteter i manges øyne, og det ville være uklokt ikke å reflektere over det samt foreta undersøkelser selv. Om endringer i verden grunnet disse forhold er sammenfallende med 2012, vites ikke, men realiteten er omtrent like alvorlig som enhver spådom om hva 2012 er for noe. I en slik setting har vi ikke råd til ikke å lytte til professoren som sier at det var åpen råk i Arktis allerede på 1930-tallet. Vi må også lytte til dem som med styrke hevder at FNs klimapanel er et skalkeskjul for verdensomspennende skatteøkninger. Vi må også lytte til stemmer som beviselig hevder at Datalagringsdirektivet ikke kommer til å føre til at flere kriminelle blir tatt. Dette vet nemlig politikerne. Likevel vil de innføre det. Hvorfor? Frøbank, mer skatt, mer kontroll og overvåking, hvorfor? Hva trenges dette til? Folk flest oppfører seg da helt uangripelig.
Det er da det også blir helt feil å se for seg at alt blir fred og fordragelighet, at alt bare er godhet og lys. Ser vi oss rundt, ser vi at så ikke er tilfellet. Igjen ser vi løsningen: kjærlighet som kommer innenfra, som gjør at vi klarer å stå sammen gjennom endringene som må komme. Kjærlighet til dem som på tross av latterliggjøring fortsetter å formidle noe de synes vi andre bør vite. La oss lytte, og la oss ikke bry oss så veldig mye om å spekulere i hva som kommer. Men la forsøke å bruke det hodet Universet har gitt oss til kanskje å tenke gjennom om hvorvidt det livet vi har, er innrettet på en slik måte at det vil tåle omkalfatringer.

Epilog
Denne artikkelen er å regne som et hjertesukk snarere enn til opplysning og vederkvegelse. Vi er rett og slett bare så trette av all svadaen, alle løgnene og alt spillet for galleriet som kun medvirker til at vi får en følelse av maktesløshet. Mennesket er ikke maktesløst. Mennesket har all den kraft og styrke som trengs til alt man måtte ønske.
Mennesker som står sammen om de viktige ting, vil vinne – ikke over andre, men de vinner tilbake seg selv, og når tilbake til kjærligheten vi en gang kom fra. Vi har nevnt det før; kjærligheten er ikke nødvendigvis komfortabel og fri for strev. Vår verden er rett og slett ikke av en slik natur. Vår verden består av tung materie, med både de begrensninger det gir, og de gleder vi kan nyte, må vi huske å legge til.
Derfor: Bruk tiden som kommer, til å saumfare din sjel. Er du forberedt til å ta i et tak i en mulig strevsom tid? Husker du hva du har lært på skolen om bruk av sysaker, verktøy, husstell og førstehjelp? Har du et lite lager med frø? Er du egoist og mesker deg i materielle ting og har glemt å gå til bussen? Eller har du klær og annet som tåler en trøkk, og ben som duger hvis du må? Vet du hvor farfars bok om trehus står? Husker du barnesanger og skolens kjærlighetsregler?
Det er nok slik at mye av gammel kunnskap vil komme til nytte igjen, men det viktigste av alt er kunnskapen om deg selv, at du vet hvem du er, at du vet at du har gjort det du kan for selv å finne ut hvor dine føtter har sitt feste. At du vet hvor din egen indre kilde til Universets skaperkraft befinner seg. Og da må du undersøke tingene selv, tenke selv, føle selv og ha tillit til deg selv. Og ikke minst: Elsk alt hva remmer og tøy kan holde! Kjærlighet er den eneste sannhet. Alt annet er illusjoner.
Guds fred!