Er positivitet en velsignelse eller en forbannelse?

Tekst og foto: Birger Heiberg, birger.heiberg@mediumforlag.no

Vi må jo være positive, ikke sant? Uansett hva vi møter, er en positiv innstilling viktig. Dette fremmer via glede og fornyelse alt fra samarbeid til immunforsvar. Blir vi syke, må vi se positivt på ting. Uro på arbeidsplassen? Se det positive. Strømmer regningene på, så forhold deg positiv. Og motsatt: Hvis du er syk og ikke er positiv, blir du dårligere. Positivitet er vår tids nye mantra, ikke bare i alternativbevegelsen, men også i forretningsverdenen og politikken. Men er dette i grunnen så positivt?

Det er kanskje lite politisk korrekt å kikke positiviteten i kortene. Positivitet er vel utelukkende positivt – er det ikke? Vi har ikke sansen for politisk korrekthet, det er egentlig bare et annet ord for bortforklaringer. I det moderne Vesten skal vi liksom gå i flokk, mene det samme om det samme, og «alle» vet jo hva som sømmer seg og ikke. Problemet er bare at det skjuler seg mye gruff bak politisk korrekthet.
Den som tenker at andre nyhetskilder enn de offentlige kanskje er et bedre alternativ, vet nemlig at politikk i en markedsliberalistisk verden har som mål å skuffe mest mulig profitt til de få, og da vil det måtte være noen som taper på dette, og kanskje taper stort, på mange plan. Politisk korrekthet er en flott måte å tilsløre sannheten på, så til de grader at mange ikke lenger er i stand til å orientere seg. Et av de viktigste redskapene til dette er positivitet. Smil, se det som fungerer, se med et litt strengt blikk på den som ikke smiler, som ikke er positiv, eller aller helst overse vedkommende.
Derfor skal vi i denne artikkelen være alt annet enn politisk korrekte, og rett og slett gå til frontalangrep på vår tids nye mantra: positiviteten.
Positivitet kan være å sammenlikne med en nybegynner som sitter i en flysimulator, krasjlander flyet og synes alt gikk helt fint fordi han selv er i live.

Hvor kommer den fra?
Ved første øyekast er dette et tåpelig spørsmål, kanskje, men forklaring følger. Den moderne formen for positivitet kommer, som omtrent alt annet, fra USA – brukt som et middel til å selge ting. Smilende flotte damer som fremhever alle de gode sider ved et produkt, var og er et effektivt virkemiddel for å øke salget. Selv i dag ser vi reklamer med halvnakne kvinner på bilpanseret, nesten like selvfølgelig som at det på død og liv skal spilles heavy metal bare en motor viser seg på TV.
Reklame er ikke annet enn propaganda under et annet navn. Etter 2. verdenskrig var det mange nazister som fikk sin frihet i USA etter et velregissert stunt fra Paven: Operasjon Paperclip. Disse begynte å arbeide med mye rart for den amerikanske regjeringen, herunder propaganda, senere public relations, altså reklame. Reklame er som vi vet ikke det samme som informasjon. Informasjon skal gi nøytrale opplysninger om et emne, reklamen skal selge det. Smil og fokus på det positive er et godt virkemiddel for å skape illusjoner.
Etter som tiden skred frem og markedsliberalismen for alvor tok over den vestlige verden, har metodene fra reklame også fått sitt feste i moderne organisasjonsliv, særlig i forretningsverdenen. Her skal det smiles og utveksles høflighetsfraser til det renner over, og ethvert nytt prosjekt skal og må kun omtales i positive vendinger. I USA er det slik at følger du ikke disse «reglene», er du arbeidsløs. Snart er det nok slik her på berget også.

The law of attraction
I den alternative bevegelsen finner vi «The law of attraction», som i korthet går ut på å tenke positivt om det du ønsker deg, og du vil få det før eller siden. Så ser vi da også på alternativmesser og i andre fora for det meste smilende mennesker som snakker om lys og varme. Dette har nesten utviklet seg ut i parodien, da altfor mange utøvere i for stor grad snakker om å tenke positivt, finne lyset og sende lys, alt med en stor forkjærlighet for positivitetskurs.
For den som måtte tro at dette er noe nytt, er det bare å lese liknelsen om den fortapte sønn i Bibelen, for øvrig behørig omtalt i Medium tidligere. Her får den hjemmeværende, lojale og arbeidsomme sønnen beskjed av sin far (autoritet) om å være positiv når hans sjarlatanbror av en fordrukken horebukk endelig finner det for godt å komme hjem, til gjøkalven og festen for hans ære. Linjen er lagt for de neste to tusen år.
På mange arbeidsplasser – ikke minst i det offentlige – råder positiviteten. Ny omorganisering? Vær positiv! Nedskjæringer? Vær positiv! For mye å gjøre? Neida, bare vær positiv! De ansatte må få være med i alle prosesser, uansett resultat og uansett de faktiske forhold. Hva resultatet blir, er underordnet, bare man er positiv.
Tøys og tull? Dessverre! Fenomenet har også spredd seg til andre og mer alvorlige områder av det menneskelige virke, som sykdom og død. Blir du alvorlig syk? Da er det viktig å være positiv. Hvis noen dør, er det ekstra trist hvis vedkommende var et positivt menneske, det er i hvert fall det som fremheves av de som uttaler seg i ettertid. Selv om vedkommende kanskje var riktig så usympatisk eller ekkel, så for all del, ikke finn på å si noe om det. Vær positiv!

Positivitet og sympati
Såkalt sympatiske mennesker blir ofte omtalt i gode og maleriske vendinger av andre. Den eller den er så likendes fordi vedkommende er så sympatisk. En som er positiv det meste av tiden, får også mange «tilhengere» – den som omtales som sympatisk, er også ofte den positive. Det man ikke tenker over, er at ethvert sympatisk menneske gjør det enkelt å være de andre som kommer i kontakt med vedkommende. Man får følelsen av ikke å bli avslørt, hva det nå enn skulle være av stort eller smått, og en slik følelse kan vi like.
Den sympatiske personen gjør det lett å være deg eller meg. Men sjelden fikk slike mennesker verden til å gå fremover. Det er her opportunt fritt å sitere Jens Bjørneboe, der han spør hva verden ville vært uten tyver, horer, drukkenbolter, mordere og seksuelle avvikere. «Det er slike mennesker som får oss andre til å reagere, fordi de tvinger oss til å se oss selv,» ifølge Bjørneboe. Litt ekstremt kanskje, men vi tar poenget.
I dyrkningen av sympatien vil man som regel gå i den fellen det er å kjenne forakt for det usympatiske, altså det vi selv bedømmer som usympatisk. Hvor ble det av empatien da?

Er positivitet galt?
Ja, når den blir en kognitiv (intellektuell) øvelse satt i system, er positivitet livsfarlig og direkte menneskefiendtlig fordi den bidrar til å skjule realitetene. Uten et realistisk syn på en situasjon, finner man neppe den gode løsningen.
Positivitet kan være et hån overfor lidende mennesker. Ikke bare kan den da bidra til forstillelse og hemmelighold, men til skyld og skam og i verste fall død. Hvis man skulle være så uheldig å få en alvorlig sykdom og deretter beskjed om å tenke positivt, kan det gå riktig galt. Hvis vedkommende forsøker etter beste evne å tenke den ene positive tanken etter den andre og det likevel går i feil retning med sykdomsutviklingen, ville ikke et naturlig spørsmål å stille seg være om man selv er skyld i forverringen fordi man ikke klarte å være positiv nok?
Blir man alvorlig syk, må det være helt rett og legitimt å få lov til å bli sint, lei seg, deprimert, redd og inn til benet fortvilet over sin egen situasjon. Først da kan man kjenne på hele sitt følelsesregister, og derigjennom kanskje komme inn til den kjernen av egen styrke som skal til for å mobilisere til tilfriskning. Pårørende må tillate at følelsene kommer, være med å bære dem, gråte over dem og mobilisere egne følelser på realistisk vis sammen med den syke. Likt tiltrekker likt, men å henge opp et skilt med et smil uten å ta innover seg de faktiske forhold er direkte kynisk og uetisk. Skal tiltrekningsloven virke, må den virke gjennom hele det menneskelige følelsesregister – som ikke må forveksles med emosjoner – så avdekket og erkjent som mulig. Da først er en ærlig mot seg selv. Alt annet er løgn, og løgn vil tiltrekke løgn.

Gode og dårlige sider
Den siste tiden har vi merket at mange personer som av ulike grunner går bort og blir omtalt i det offentlige rom, er sjeldne mennesker. De er nesten uten unntak bare positive og flotte, har fantastiske egenskaper og ikke minst er de særdeles bidragende overfor omgivelsene. Det er altså de egenskapene den avdøde besitter, som verdsettes og savnes, ikke nødvendigvis mennesket selv, for hva det nå enn måtte være.
Ingen er slik de beskrives. De fleste har noen dårlige sider også og ting de ikke får til her i verden. Slikt spiller ingen rolle for nære pårørende. Når noen en bryr seg om, går bort, er det trist uansett hva vedkommende kunne og var eller ikke kunne og ikke var. Av respekt for de vonde følelsene pårørende føler når noen går bort, burde man slutte med slike beskrivelser som nevnt over, eller det positivitetshelvetet, som det også kan kalles, som kommer til uttrykk. Det fører bare til prissetting på mennesker i ekte markedsliberalistisk ånd; noen er verd mer enn andre. Hvilket er tøv, selvsagt.
De moderne positivitetsøvelsene i arbeidslivet kan være direkte demoraliserende. Sett at man arbeider i en organisasjon som ikke fungerer optimalt, skal endres eller innskrenkes. Da vil man ha mange «negative» følelser som det vil gjøre godt å få satt ord på. Det vil også være ansatte som ser særlige, men ubehagelige utfordringer som må gripes ved roten og tas tak i. Hvis man da henger opp positivitetsskiltet og nærmest forbyr enhver kritikk, «negativ» påpekning eller erkjennelse av, gud forby, at det er ledelsen som bør gå egne sko nærmere etter i sømmene, vil dette før eller siden føre til at organisasjonen bryter sammen, enten fordi sykemeldingene blir i overkant, eller fordi ansatte finner seg andre jobber.
Ved nærmest å forby «negativitet» innrømmer man jo indirekte at uheldige ting finnes, og helt tydelig demonstrerer man at en slik erkjennelse tar man ikke hensyn til. Det blir som å male over det råtne panelet på hytta. Det ser pent ut en stund, men øker problemene i et lengre perspektiv.
En leder som tar sine ansatte på alvor, tillater at ubehagelige ting får sitt navn, og at vonde følelser kan finne sitt utløp, er med på å avdekke de utfordringer som finnes i en bedrift eller organisasjon. Slik vil det også bli lettere å se det som på en god måte virkelig kan bidra til å løse de utfordringene som finnes. Ser man delene, risikerer man å se helheten også.

Når er positivitet bra? 
Positivitet som en kognitiv øvelse er aldri bra. Men hvis man med positivitet mener håp, pågangsmot, vilje til nødvendig endring, empati, omsorg, kjærlighet og ikke minst humor, blir det sjelden feil. Men da kan man jo like gjerne bruke de ordene i stedet, ikke sant? Det man kanskje ikke tenker over, er at for andre er sympatiske mennesker meget behagelige å være i nærheten av.
Er bilen full av rust, setter man ikke på litt teip og later som rusten er borte. Først banner man litt og ergrer seg en liten stund. Så, når det er tomt for «negative» følelser, henter man en diger skrutrekker og banker løs til man har avdekket omfanget. Så kan man med pågangsmot og konstruktivitet fyre opp vinkelsliperen, kjøpe metall og lære seg å sveise. Det blir en god øvelse i å ta en utfordring. Man lærer noe i stedet for å skyve realitetene under teppet, og resultatet blir at bilen ikke kastes, man unngår miljøfiendtlig innkjøp av ny bil, pluss at man med et smil kan høste ros for vel utført arbeid.
Hvis man blir syk, må det som nevnt være lov å bli lei seg og sint. Dessuten må det være lov å bygge opp under håpet om at ting kan gå bra. I motsetning til «å tenke positivt» er det «å håpe» et utslag av menneskelige følelser og ikke intellekt, som den positive tanke har sitt utspring i. Å gjøre oppbyggelige ting er også bra, da det gir opplevelser og samvær, som igjen stimulerer følelser og sjel. Erkjennelse av de faktiske forhold kan være tungt og vanskelig, men behøver ikke å gå på bekostning av empati, integritet og aktiviteter der det er energi, muligheter og pågangsmot. Da er man seg selv så langt som råd er, så får det gå som det går. Man slipper i hvert fall den byrden det er å ha skyldfølelse for ikke å være positiv nok.
Vi har sagt det før og sier det gjerne igjen. En plante vokser ikke fordi du drar i den, ber den være positiv eller på annen måte påtvinger den dine egne preferanser. En plante vokser og trives når den får lov til å leve på egne premisser under de forhold som er optimale for nettopp dens egen art. Som planteeier er det beste du kan gjøre å sette deg inn i akkurat hva disse optimale forhold er, og sørge for at de blir tilgjengelige. Det kan til og med føre til at skadedyr må elimineres.
Det samme gjelder for mennesker. En bedriftsleder bør tenke i planteterminologi. Ikke alle plantene vil bli like, noen vil trives best i solen, andre i skyggen, noen vil stikke, andre vil dufte søtt, noen vil gi frukt, andre blomster, men de vil stråle på egne premisser og føre til mangfold på grunn av ulikheter og særheter. Ganske så enkelt, egentlig.
 
Epilog
Leseren vil nå med all tydelighet ha forstått hvor vi vil hen med denne artikkelen. Vår moderne tids idé om å tenke positivt er rett og slett ødeleggende. Ikke bare for individet, men for hele folkegrupper, fordi det fort stimulerer til fortielse og at følelser som ikke passer inn, blir forbudte. Slik kan man sette et annet ord på – diktatur. Ethvert totalitært samfunn kjennetegnes av at det er farlig offentlig å vise verden hvem man er, og hva man tenker.
Synes du sammenlikningen er litt drøy? Kanskje er den det, men trenden er likevel klar. Ideen om den positive tanken og politisk korrekthet, i det store som i det små, vil føre til konformitet og at ubehagelige ting feies under teppet. Den slags dreper mangfold, og i smilets tvang kjenner vi ikke lenger hva verken håp eller empati er. Det blir til nye kognitive sjabloner vi ikke lenger husker opprinnelsen til.
Det er på tide å våkne til hvem man er, med alle «feil» og «mangler». Først når hele mennesket erkjennes, kan vi ta avgjørelsen om det samme hele mennesket er verd vår kjærlighet eller ei. For vår egen del er de mennesker vi har elsket høyest, ofte dem som falt utenfor positiviteten og det politisk korrekte. Det var dem som turte å vise og leve hele seg selv, herunder sorgen, fortvilelsen og sinnet. Går man med seg selv ned i sin sjels avgrunn, er det alltid en fare for at man ikke kommer seg opp igjen. Men heller det enn å legge et positivitetens lokk på alt for så å møte stanken en eller annen gang siden. For før eller siden går lokket av – helt av seg selv.
Vi som bekjenner oss til den alternative bevegelsen, må også begynne å erkjenne dette jordiske livs begrensninger og begredelighet. Først når vi vet hva som er hva, kan vi vite hvor vi skal begynne reisen hjem og hvilke verktøy vi trenger, og for alvor bli klar over våre til tider vakre omgivelser. Det pussige er at i en slik erkjennelse vil som regel alltid empatien være en følgesvenn. Stille kommer han inn fra siden, litt umerkelig, og uten de store ord eller fakter er han til stede akkurat når det er som mest nødvendig.
For vi er ikke ufeilbarlige. Noen tuklet med genene våre en gang, slik at ferden på denne kloden ikke ble det den i utgangspunktet var ment å være. Dette er årsaken til at flertallet på jorden lever i fattigdom og fortvilelse. Vi er avstengt fra vår egentlige natur.
Men hva gud har skapt, kan aldri helt ødelegges. Innerst inne i hver og en av oss er kilden vi en gang ble skapt fra. Skal vi finne tilbake til den, er ikke en positiv tanke nok. Den duger rett og slett ikke i det hele tatt. Vi må ta oss selv og våre medmennesker på alvor. Det betyr å være alvorlige, erkjenne det som er vanskelig, gråte over smerten og tillate oss gjennom sorgen å nå inn til vårt innerste jeg samtidig som vi flirer litt av oss selv. For det er slik vi fungerer i denne verden. Over vår essens ligger sorgen, over der finner vi aggresjonen, over der vårt rasjonelle jeg, så kommer egoet, og deretter høfligheten, smilet og positiviteten.
Å erkjenne det ubehagelige, sorgen og sinnet er ikke det samme som å forgape seg i det eller dyrke det. Tvert om, det er ikke vår egentlige natur å sørge eller å være sinte, det er en funksjon av vår fysiske menneskelige begrensning.
Idet dette erkjennes, kan vi nå kilden. Når vi den, når vi samtidig den ekte kjærligheten! Først da er det umulige mulig. Det er her helbredelse finner sted, det er her empatien lever, det er her vi er knyttet sammen i vårt felles opphav et sted i Universet.
Og hjem skal vi, alle som en, en eller annen gang. Og det tror jeg blir helt fint!