Den fortapte sønn

Tekst og foto: Birger heiberg, birger.heiberg@mediumforlag.no

Den fortapte sønn – eller den fortapte datter. Bibelen er full av slike kjente historier, eller lignelser som teologene kaller dem. Vi ser nærmere på enkelte av de mer kjente historiene fra Det Nye Testamentet, hva de har betydd for vår tids livsanskuelse, og hvordan de fungerer i dagens verden. Overskriften viser til en historie som spesielt har opptatt denne skribenten, og som samtidig er en av de mer kjente.

Vi er vår historie. Dagens virkelighetsforståelse er intet mindre enn et resultat av våre forfedres gjøren og laden, herunder oppfatningen av hva Gud måtte mene om dette og hint. Religion er vel det enkeltfenomen som har påvirket oss mennesker mest. Gud forteller hva vi skal gjøre, hva vi skal tro og hva som er rett og galt. Hele spekteret er dekket fra vugge til grav.
Problemet med dette er troen på at det er Gud som har talt, at det er hans rene og uforfalskede mening og oppfatning som kommer til uttrykk gjennom for eksempel Bibelen, og ikke Bibelens lakeier; prestene. Hvor uhildet forfatterne av Bibelen var vet vi heller ikke, vi vet ikke en gang hvem som har skrevet tekstene som i dag utgjør Bibelen. Uansett har denne boken vært (og er?) det enkeltelement som har bidratt mest til å forme vår vestlige kultur.
Et par eksempler: Homofili var forbudt ved lov inntil 1970-årene, forbudskilde var Bibelen. Kvinnelige prester var uhørt inntil Ingrid Bjerkås ble ordinert som første kvinnelige prest i Norge i mars 1961. Årsak; Paulus ord om at kvinner ikke skulle tale i forsamlinger. Bibelen er også årsaken til manglende likestilling, misforståtte velgjerninger overfor medmennesker og ikke minst oppfatningen at lidende mennesker ikke har noe å bidra med til samfunnet.

Eliten styrer
Noe av det som er mest fremtredende i alle vestlige samfunn, både historisk og i nyere tid, er oppfatningen om at noen mennesker er likere enn andre. Det har til alle tider eksistert en elite, noen få mennesker som tror seg viktigere og bedre enn alle andre, og ikke minst tror de seg rett til å gjøre med andre som de vil. Om de er konger, lorder, keisere, dommere, jarler, forretningsmenn eller ansatte på likningskontoret spiller liten rolle. De utøver en makt som er i egen interesse før «vanlige folks» interesser i det hele tatt er diskutert.
Ikke alle Konger og keisere, eller offentlig ansatte likningsfunksjonærer er slik, selvsagt, men leseren skjønner likevel poenget. Alle vestlige samfunn har en elite, som jevnt over har det bedre og mer makt enn andre. Bibelen er medvirkende til dette i historien om den fortapte sønn, så da begynner vi med den.

Den fortapte sønn
Denne historien, eller liknelsen, er i korthet historien om en av to sønner som tar ut forskudd på arv og bruker opp dette på unevnelige ting, angrer seg og kommer hjem til farsgården. Her blir det stor glede og lykke, den flotteste kalven slaktes og det holdes stor fest til ære for den sønn man trodde var fortapt. I mellomtiden har den andre sønnen hele tiden utført sin plikt, deltatt i gårdsarbeidet og alltid vært til stede for det felles beste. Han reagerer på farens jubel og kritiserer sårt at han selv ikke en gang har fått lov til å holde fest for vennene sine, og nå når den amoralske sønnen kommer tilbake for å be om pent vær, så skal selv gjøkalven ofres. Den pliktoppfyllende sønnen får ingen god forklaring på farens valg, annet enn at man alltid skal glede seg når noe en tror er tapt kommer til rette (fritt gjengitt fra Lukas 15, 11-31).
I kirkelige kretser mener man at her er bonden symbolet på Gud, og at historien (liknelsen) viser at Gud blir glad når syndere vender om, samtidig settes en strek over tidligere handlinger. Ved første øyekast er det meget trøst i slikt. Det er vederkvegelse i troen på at man blir tilgitt, ikke minst at det er Vårherre selv som tilgir. Tro på en slik trøst bærer i seg en forutsetning, og det er at hvis man ikke vender om (som det jo heter i folketeologien) så er man fortapt. Så hvor kommer denne «innsikten» fra, altså tanken om at Gud er en fordømmende skikkelse? Dette er jo i direkte motsetning til tanken om at Gud er kjærlighet. Mulighet til fordømmelse har lite eller intet med kjærlighet å gjøre. Da kan man jo finne på å vende om i ren frykt, noe historien viser at mange har gjort. Religionenes historie er mer fylt av frykt, sorg og fordømmelse enn av kjærlighet og lys.

Skille mellom Gud og mennesker
Problemet med slike liknelser er at de tar utgangspunkt i folks vanlige liv for å beskrive Gud og hans (hennes) tildragelser. Kristendommen har et sterkt skille mellom Gud og mennesker, Gud er alt, mennesket intet, Gud er fri for synd, mennesket er syndig av natur, altså en slags iboende ondskap. På bakgrunn av dette virker det helt meningsløst å skulle bruke historier fra menneskers daglige virke til å beskrive Guds tanker og motivasjoner. Det som derfor i praksis skjer, er at mennesker forholder og relaterer seg til historiene alene og ikke til det bildet de eventuelt er ment til å være på Gud. Liknelsesfunksjonen opphører derfor å gi mening.
I historien om den fortapte sønn blir derfor budskapet: «Den som dummer seg ut, uansett hvor lenge og med hva, skal tilgis og opphøyes når denne plutselig kommer på «bedre» tanker. Den som er den daglige sliteren skal ta til takke med det som tilhører hverdagen, og glede seg når ens neste tar til vettet.» Dette kjenner vi jo igjen, ikke sant? Det finnes nok av historier i aviser og TV om kjendiser som egentlig er fylliker og konemishandlere som har sett lyset og blir restituert av allmuen. Det klappes når de ankommer scene eller show, alle smiler og uttrykker hvor fantastisk det hele er. Det verste er at slikt kan gjentas og gjentas av den samme kjendis. Ingen snakker om ofrene som ligger strødd i kjølvannet av et slikt menneskes handlinger. Slikt er ikke annet enn fremdyrking av en elite på vanlige sliteres bekostning, med full støtte fra Bibelen.
Slikt legitimerer at noen skal ha langt bedre betalt for sitt arbeid enn andre, noen skal få bo langt finere enn andre, og noen skal kunne gå på dyre restauranter både titt og ofte, mens andre må ta til takke med Grandiosa. Ikke nok med det, vi skal i tillegg glede oss over disse menneskers rikdom og lykke. Den som ikke gjør det blir til alt overmål ofte sett ned på. Maken til forkvaklet menneskesyn skal en lete lenge etter.
Mener vi at det ikke skal være tilgivelse? Selvsagt ikke, men det får da vitterlig være grenser. Liknelsen om den fortapte sønn har i sannhet ført til mye lidelse for mange mennesker.

Den gylne regel  
Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, det skal også dere gjøre mot dem (Matteus 7, 12). Hvorfor? Fordi det er loven og profetene. Ingen mer forklaring enn det, kun loven  og profetene. Denne så u-gylne regel har ført til mye moralisme, innblanding i privatliv og press til å utføre ting man egentlig ikke vil.
I praksis vil dette si at hvis du ønsker en spesiell ting til jul, så kjøper du den og gir den bort. Hvis du ønsker at noen skal ringe deg, så ring noen. Om de ønsker en telefon er helt underordnet. Hvis du er selvpiner, så bli sadist, satt på spissen. I familien finner vi fedre som skulle ønske at de ble fotballspiller i stedet for ingeniør, følgelig skal sønnen spille fotball, eller mor ønsker å gå i fargerike klær uten fasong, og prakker det samme på sin datter.
Moralen i Den gylne regel har ført til mye lidelse og urettferdighet, igjen for vanlige folk. Moralen tilsier nemlig at samfunnet med Bibelen i hånd kan be deg om å gjøre ting du egentlig ikke vil. Regelen er basis for alt lovverk, som følgelig blir ganske så tilfeldig alt etter som hvem som skriver lovene. Noen i samfunnet (eliten) vil ha vaksine; du må ta vaksine (Folkehelsen har tvangsparagrafen klar). Noen i samfunnet mener at skolemedisin er best, og følgelig brukes det tid på å diskreditere alternativ medisin og lage kvakksalverloven. Hva du faktisk blir frisk av er helt underordnet.
Eksemplene er mange, ikke minst ser vi at sjelden blir befolkningen spurt når en ny lov skal innføres. I Storbritannia innføres 300 nye lover hver dag uten debatt i underhuset, fordi noen (eliten) vil ha det, og følgelig prakker det på allmuen. Tallene fra Norge er ukjent, men vi kan tro at det samme foregår i stor skala også her i landet. Aktuelt nå er det EUs nye datalagringsdirektiv. Motstanden i befolkningen er meget stor, men det er hva noen få stortingsrepresentanter mener som teller.
Hvis man i det hele tatt skal ha noen gyllen regel burde den lyde slik: «Gjør mot din neste det din neste ønsker for seg, så sant det er greit, for deg.» Da først snakker vi om frihet til å tjene en annen, samtidig som en tar ansvar for egne følelser.

Bjelken og flisen
Hvordan kan du si til din bror: «La meg ta flisen ut av øyet ditt,» når det er en bjelke i ditt eget øye?  Din hykler! Ta først bjelken ut av ditt eget øye! Da vil du se klart nok til å ta flisen ut av din brors øye (Matteus 7, 3-5).
Overstående bibelvers er ment som en liknelse for at du skal forstå at det å dømme ikke er bra. Fordi mennesker relaterer seg til historier om mennesker, og ikke Gud, vil oppfatningen fort bli at den som ikke har alt i orden ikke har noe å bidra med. Daglig hører vi at en som ikke er lærer ikke kan uttale seg om skole, en som ikke er lege kan ikke uttale seg om medisin, en som ikke er Politi har ikke noe å komme med om veitrafikk. Nok en gang ser vi at Bibelen legitimere eliten. Tåpelig, ikke sant?
Selvsagt har alle noe å bidra med, og det er ikke nødvendig å være ren, feilfri eller ekspert for å kunne bidra, hverken med tanke eller gjerning. Nettopp når noen har noe å slite med i sitt liv kan de være på sitt beste til å hjelpe andre. Det er ikke slik at en narkoman ikke kan hjelpe en som ikke er narkoman, eller en som sliter med angst ikke kan hjelpe en deprimert. Faktisk er det helt motsatt, de beste hjelpere og rådgivere er dem som selv har en «bjelke» i øyet. Fordi de vet hvor plagsomt en «bjelke i øyet» er, vil de ikke ha noen problemer med å forstå plagene en «flis» kan avstedkomme. En annen ting er at noe som kan fortone seg som en «flis» for ett menneske kan fremstå som en «bjelke» for et annet. Ting er relativt. Å ikke skulle dømme noen, er selvsagt en god ting, men å dømme hvem som ikke skal få «dømme» er mildt sagt totalt på siden av realitetene.

Om falske disipler
Dette er et område særlig vi med et alternativt livssyn er opptatt av. Passusen lyder som følger: «Ikke enhver som sier til meg: Herre, Herre! skal komme inn i himmelriket, men den som gjør min himmelske Fars vilje. Mange skal si til meg på den dagen: Herre, Herre! Har vi ikke profetert ved ditt navn, drevet ut onde ånder ved ditt navn og gjort mange mektige gjerninger ved ditt navn? Da skal jeg si dem rett ut: Jeg har aldri kjent dere. Bort fra meg, dere som gjør urett!» (Matteus 7, 21-23).
Hva er det som egentlig står her? At noen, om enn så ekte, kjærlige og velmenende skal måtte vike fra Gud fordi man ikke har fulgt Guds vilje? Man må altså først vite hva Gud vil med en før man begynner å gjøre gode gjerninger, skal vi tro Bibelen. Hvordan skal man så vite hva som er Guds vilje? Skal man lese Bibelen for å finne det ut, lytte til prester, sin egen samvittighet, eller hva? Se, dette står det intet om.
Guds vilje er liksom noe man bare skal vite hva er, først. Så kan man gå ut og gjøre gode gjerninger. Bibelen skiller altså på gjerninger, noen er bra og velsignet av Gud, mens andre ikke er det. Eneste forskjellen er altså om man har vært så heldig å avdekke Guds vilje. Om gjerningen er aldri så god, gjelder den ikke, og fører sågar til bortvisning fra Guds rike om den ikke er fundert i dialog med Vårherre selv. Så da vet dere det, alle dere som hjelper både her og der, bidrar med positivitet, stiller på dugnad, lager vafler til julemarkedet på barneskolen. Hold opp med alt sammen, inntil dere vet om det er Guds vilje eller ei.
Hvem som så skal kvalitetssikre at det dere kommer frem til faktisk er Guds vilje, sier soga intet om. Er det ment at det nok en gang er et menneske i form av en prest som skal bedømme om det er Guds vilje som skjer eller ei? Ikke vet jeg, og ikke vet noen annen det heller. Men at religionsutøvere gjennom alle tider har brukt dette Bibelverset til å dømme andres gjerninger som onde, eller «fra Satan» er helt sikkert. Verset legitimerer rett og slett at noen få (eliten) er de som skal bedømme hva som er rett eller galt i denne verden, herunder kanskje også hva som skal være pensum i skoler og på universiteter.
En god gjerning er en god gjerning, uansett hvilken gud gjerningsmannen eller kvinnen svarer for. En fornuftig og gjennomtenkt tanke er og blir nettopp det, uansett om den stemmer overens med tradisjonell skolekunnskap eller ei, og uavhengig av om tenkeren er rik eller fattig.

Vi er alle fri, egentlig
Som vi ser av disse bibelvers er det mye som tyder på at forfatterne ikke hadde menneskets frihet i tankene da de skrev. Så er det da også slik at vi ikke vet noe som helst om de som skrev dem. Det er antagelser og teorier, men ingen eksakt kunnskap om forfatterne. Det vi kan være sikre på, er at de alle virket innenfor en og samme tradisjon; nemlig at mennesket var underlagt Gud, og hensikten med livet var å følge Guds vilje for gjennom dette oppnå frelse.
Da sitter man igjen med to vesentlige spørsmål; hvem eller hva er Gud, og hvordan i all verden skal vi kunne vite hva som er hans (hennes?) vilje. Den gang som i dag er dette de evige spørsmål for dem som forholder seg til en religion. Den gang som nå ønsker de troende at alle andre også skal mene det samme som dem. Slikt blir det lite frihet av.
Hos verdens urbefolkninger finner vi igjen lite av dette. Her er alle medlemmer av «stammen» like verdifulle, og det elitistiske finner vi lite av. Det vi finner er at erfaring settes høyt i hevd, og blir regnet som livbergende, derav statusen til de eldste i en stamme. Hvordan den kristne religion har behandlet ulike lands urbefolkning vet vi, den er nærmest utradert. Mon tro hva det var som ble opplevd som så truende….
I vår tid ser vi at mennesker som søker å finne helt nye svar på gamle spørsmål stadig oftere blir utsatt for sjikane og latterliggjort. Senest i debatter på fjernsyn om svineinfluensavaksine så vi dette. Representanter for en gruppe som var motstandere av vaksinen ble nesten regelrett lynsjet av representanter for skolemedisinen. Uansett argument ble det ristet på hodet, smilt hånlig eller arrogant holdt opp skolemedisinske postulater. Det interessante var at det ikke en gang ble forsøkt å realdiskutere de argumenter og de faktiske forhold som motstanderne brakte frem. Ser vi dette i lys av de bibelvers som er nevnt i denne artikkel, ser vi klare historiske linjer til at «det korrekte» ikke skal komme fra «vanlige folk», men fra en selvoppnevnt elite, noen få som skal besitte «sannheten», uansett hvor løgnaktig, feilaktig eller sannferdig den måtte være. Man kan da spørre seg hvor mange andre «sannheter» vi forholder oss til hver dag som kanskje heller ikke holder vann, bare man får lov til å få tid og ressurser til å sette dem under lupen.
Bibelen er en viktig byggestein i vår vestlige kultur. Dens postulater og moral gjennomsyrer hele vår lovsamling, moralnormer, skikker og vårt daglige levesett, og ikke minst hvem som skal anses høvelige nok til å inneha maktposisjoner. Når vi ser hvordan historiene og liknelsene kan tolkes, er det kanskje grunn til å sette ytterligere søkelys på det som hviler som grunnlag for vår virkelighetsoppfatning.
Særlig viktig blir dette når vi erfarer at stadig flere alternative utøvere og foredragsholdere også benytter seg av Bibelen som positivt grunnlag for egen utøvelse. Det som da kan skje er at nye tanker og ideer blir mer eller mindre assimilert inn i en allerede foreldet virkelighetsoppfatning. Det er all grunn til å være på vakt mot at dette skjer. Vi er så vant til moralkodeksen som er grunnlaget for all religion at vi ikke tenker på andre mulige forklaringer for at det står det som står, da sover vi fortsatt, og verden i dag trenger våkne mennesker, mennesker som kan bidra med sine tanker og tolkninger på en slik måte at verden faktisk endres. Fra en menneskefiendtlig religiøs forestilling til en åpen menneskevennlig og ærlig virkelighet hvor likhet og kjærlighet ikke bare er ord på et stykke papir, men levende reelle sannheter som medmennesker kan relatere seg til og fritt delta i.
Husk, egentlig er vi fri, egentlig er vi alle like, egentlig har vi alle de samme muligheter og rettigheter til å utfolde oss i kjærlighet. Vi må bare forstå det!