EGOISME – kjærlighetens største fiende

Tekst og foto: Birger Heiberg, birger.heiberg@mediumforlag.no

Uttrykket «din j…a egoist» kan vi alle relatere oss til. Å forholde seg til «egoisme» i et utvidet begrep er langt vanskeligere. Egoismen er i ferd med å sluke oss uten at vi ofrer det en tanke. Bare tenk på dagens politikere på Stortinget som meler sin egen kake mens de stadig klekker ut nye proposisjoner og lover som vedtas før de selv havner på gamlehjem.

Vi lever i «fordi jeg fortjener det»-tidsalderen. Slike budskap styrker egoet. Fordi «alle» ser ut til å bifalle denne trenden, er det mange som ikke lenger er i stand til å skille mellom «egoet» og «jeg». Det mange heller ikke tenker over, er at de aller fleste handlinger som det ubevisste mennesket bedriver, er styrt av egoet. Noen er åpenbare, andre mer subtile. Vi skal forsøke å sette søkelyset på kjærlighetens største fiende, egoet, og hvordan vi skal få bukt med makten det har over oss.

En definisjon
For å avdekke det egostyrte mennesket må vi først definere hva ego er. Her er det ulike forklaringer alt etter hvem du spør. Noen sidestiller dagsbevissthet og ego, andre bruker begrepene «ego» og «jeg» om hverandre, mens enkelte definerer ego som den delen som driver oss fremover, som sitter i førersetet i livet, og, ikke minst, som skal sitte der.
Psykologien er mer enn opptatt av egoet og mener at mennesker med de mest fremtredende egoer er dem som klarer seg best. For psykologene er egoet helt nødvendig for menneskets overlevelse og orientering i den ytre verden. Ikke så rart kanskje, psykologi er et vestlig fenomen, og Vesten som sådan er egoisme satt i system av uante proporsjoner. Spørsmålet er kanskje hva som kom først, systemet og så psykologien som forklaring, eller omvendt.

Frykten for ikke å overleve
En av delene av den menneskelige hjernen er det vi kaller reptilhjernen, eller R-komplekset, på latin basal ganglia. Denne delen av hjernen samhandler med store deler av resten av hjernen. Blant annet er dopamin (kroppens eget morfin) koblet til denne delen av hjernen. Enkelte psykiatriske diagnoser finner også sin antatte årsak knyttet til R-komplekset, det samme gjør Parkinsons sykdom. Visse typer avhengighet samt motorikk skal også ligge her.
Reptilaktivitet forbinder vi med hensynsløshet, egosentrisme, mangel på følelser, kynisme og utagering/angrep – kort sagt frykten for ikke selv å overleve. Reptilhjernen handler uten å tenke, som når vi går i jungelen og tigeren kommer. Overlevelsesinstinktet, om vi mennesker fortsatt har noe vi kan kalle instinkt, setter den som er truet i sentrum og gir en god dag i omkringliggende elementer, som for eksempel andre mennesker. Antagelig har psykopater og narsissister en meget fremtredende og aktiv reptilhjerne. Egoisme er å sette egne behov foran alt annet, og er i denne sammenheng fysisk knyttet til R-komplekset.

Samfunnet som trigger
Vårt samfunn har de siste 30 årene hatt en trend som stimulerer denne delen av oss, og som fører til egoisme. Reklame, finans, bilindustrien, boligmarkedet, mote – alt er vinklet slik at egoet fremheves. I bunnen ligger det vi kan kalle en «ny» definisjon på såkalt vellykkethet: nok penger i banken, riktig bolig på riktig adresse, riktig antrekk, riktig mobil, riktig partner med mer.
Rammene for hva som aksepteres, har blitt mindre og mindre. For 40 år siden, da jeg begynte på ungdomsskolen, var det for eksempel Levi’s-bukse som var tingen, men det var fullt mulig å ha på seg en annen uten å komme i forlegenhet av den grunn. Min tenåringsdatter har det nok i så måte betydelig vanskeligere. Det er ikke ubetydelige krav som må oppfylles for at statusen skal ivaretas på best mulig måte. Det handler ikke bare om klær, men om alle andre mulige ting og gjenstander samt riktig kropp. Man skal jo ikke skille seg ut!
I et slikt miljø slår reptilhjernen inn. Det handler om å overleve, og egoet styrkes – antagelig helt i tråd med det som eliten i samfunnet ønsker. Jo mer ego, jo mer kontroll og jo mer inntekter. Et menneske med et fremtredende ego er nemlig lett å kontrollere, bare du kan kunsten.
Vi definerer derfor egoet som den delen av oss hvor frykten sitter, og som får oss til å bli just another brick in the wall av egen fri vilje. Resultat? Rendyrket egoisme.

«Egoet er den delen av oss hvor frykten sitter som får oss til å bli ’just another brick in the wall’ – av egen fri vilje.»

Vi er da mennesker?
Noen ganger er denne skribenten neimen ikke sikker. Vi ser daglig oppførsel som minner om hvordan dyr rundt et bytte oppfører seg. Vi ser scener fra salg på supermarkeder hvor man slåss, klorer og sparker for å komme først til billige statussymboler. I engelske «X Factor» på TV ser vi deltakerne slå hverandre, vi har hooligans (aggressive tilhengere) i fotball, og antallet kriminelle gjenger i storbyene vokser.
Mer subtilt finner vi en smilende Obama som gjentar «change» til det kjedsommelige, og 70 prosent av verdens befolkning legger til et «amen» uten å forstå hva han faktisk mener. Det samme på stadionkonserter, hvor alle under den riktige låten må se salige ut og vifte med lighteren, eller rundt lunsjbordet på jobben hvor alle skjønner at sparepærer er bedre enn gammeldagse lyspærer uten å sette seg inn hva en sparepære fører til både produksjonsmessig og når den skal kasseres.
Vi roper halleluja fordi vi ikke ønsker å skille oss ut, og nåde den som påpeker at keiseren ikke har klær på seg.
Alt dette er et R-kompleks i fri utfoldelse, tilsynelatende ønsket og styrket av Vestens kapitalkrefter i vid forstand. Søkt? Ja, hvis man er sauset inn i vår moderne sivilisasjon. Egoet tåler dårlig at noen påpeker vanviddet. Hvis man ønsker å bli den sjel man er her i jordens fysiske virkelighet, bør man lese hva Arnulf Øverland sa: «Du skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv.» For anledningen skriver vi den litt om:
«Du skal ikke tåle så inderlig vel den påstand du ikke har undersøkt selv.» Dette gjelder alle påstander, også såkalt vitenskap.

«Vi roper halleluja fordi vi ikke ønsker å skille oss ut, og nåde den som påpeker at keiseren ikke har klær på seg.»

Samfunnsutvikling og egoisme
Denne skribenten har tidligere skrevet om kapitalkreftenes ansvar for jordens tilstand i vid forstand. Kanskje man begynner å få nok av slike argumenter, og kanskje er det ikke umiddelbart lett å se sammenhengen mellom egoisme og Vestens politiske system.
Sammenhengen er der, og det er viktigere at vi får øye på den nå enn noen gang. Vi i Norge tenker nok ofte at her hos oss er alt annerledes. Vi er ikke så egoistiske, vi har da en velferdsstat. Kanskje det. Vi velger derfor kort å forklare hvor den norske velferdsstaten har sin opprinnelse, for å vise utviklingen mot et mer egosentrert samfunn de siste 70–100 år.
Mange tror at det er Arbeiderpartiet som er ansvarlig for velferdsordningene som gratis skole, sykehus, infrastruktur etc. Dette er ikke riktig. Det var fagbevegelsen som var pådriveren for disse solidariske ordningene. På eget initiativ opprettet i sin tid ansatte på ulike arbeidsplasser fond for å hjelpe kollegaer som ble syke eller skadet. Politiske krefter på begge sider motarbeidet dette så lenge de kunne, men antallet arbeidere som ville noe annet, ble for stort. Da snudde politikerne og innførte universelle ordninger for alle, ordninger som vi inntil nylig har nytt godt av.
Det hører med til historien at politikerne også har tatt æren for velferdssamfunnet. De burde skamme seg. De siste 30 årene har vi sakte, men sikkert sett en dreining bort fra dette. Velferdsstaten er i ferd med å forvitre. Nå hører vi daglig om at mange av ordningene er for dyre, som pensjonsreformen. Stoltenberg sier alle skal få mer, samtidig som reformen kommer fordi den gamle var for dyr. Dette henger jo selvsagt ikke sammen.

En liten samfunnsleksjon
Sannheten er at alle får mer i kroner, men sett opp mot realverdi vil alle få mindre, bortsett fra eliten i samfunnet, selvsagt. Egenandeler på sykehus og hos lege stiger, veier bygges med bompenger, gebyrer øker år for år, fremveksten av private sykehus stiger. Sakte, men sikkert vannes våre tidligere så selvfølgelige velferdsordninger ut til fordel for såkalt markedsstyring av ordningene. Parallelt blir noen i samfunnet rikere og rikere, mens middelklassen blir fattigere og fattigere, helt i tråd med resten av den vestlige verden.
Hvordan reagerer mange på dette? Jo, med frykt. Hva trigger det? R-komplekset; vi blir egoister, og følgelig enkle å kontrollere. Skal vi få bukt med egoismen, må vi se egoet som en del av det samfunnet vi lever i, derav denne lille samfunnsleksjonen.
Hvis noen skulle komme til å tro at å stemme annerledes ved neste valg vil utgjøre en forskjell, glem det. De to fløyene i vestlig politikk er bare to sider av samme sak, den ene bygger ned, den andre sentraliserer. Begge deler viktige verktøy for mer kontroll av folk og fe.

Egoisme i hverdagen   
Det er lett å tenke at den som tar først for seg på kakefatet, er den største egoisten, mens den selvoppofrende gjør det stikk motsatte. Slik er det ikke. Det står og faller på motivasjonen for oppførselen, ikke oppførselen i seg selv! Den såkalt selvoppofrende person er mange ganger snar med å påpeke sin egen fortreffelighet, gjerne uttrykt som «etter alt jeg har gjort for deg» eller «hvordan kunne du, jeg er jo din mor/far». Førstemann til kakefatet behøver heller ikke være en egoist, kanskje bare fryktelig utålmodig eller uoppdragen, fordi det er yndlingskaken det gjelder. Den høflige som venter til sist, kan jo ha et mer egoistisk motiv enn som så, nemlig det å vise frem sin så eminente gode oppdragelse!
Selv sykdom kan være et utslag av egoisme. Man får jo ofte mye oppmerksomhet når man er syk, dessuten går mange på tå hev og velger bort mye som kan oppleves som ubehagelig. Slik kan den syke kontrollere omgivelsene, en kontroll som styrker egoet og ansvarsfraskrivelsen for eget helbred. Og nei, man er ikke et uskyldig offer for en lidelse, selv om det selvsagt kan være smertefullt å erkjenne nettopp det.

Forskjellen på «jeg» og «ego»
Jeget er i stand til å observere egoet, ikke omvendt. Jeget er den delen som er i stand til å si: Hvem er jeg, som tenker, som ser, som hører? Noe i deg er altså i stand til å konstatere at en annen del av deg eksisterer. Egoet har bare øye for seg selv og tar til enhver tid all den plass det kan få.
Jeget er den delen som kan vurdere en situasjon, veie for og imot, observere handlinger du gjerne vil endre og faktisk endre dem. I motsetning til egoet forholder jeget seg til fortid og fremtid, kan se ting i perspektiv, vurdere moralske spørsmål, kort sagt alt som gjør oss til et menneske og ikke et dyr.
Egoet må derimot ha øyeblikkelig tilfredsstillelse, handler i affekt, lar seg smigre, lar seg beruse, blir avhengig av enten rusmidler, mennesker, ritualer eller situasjoner. Enhver religiøs handling som utføres uten spørsmål, er som manna for egoet.

Alt er et spill
Der jeget bærer sorg med verdighet, hyler og skriker egoet over sitt eget tap. Der jeget gleder seg over et gjensyn og høvelig lar dette komme til syne, lager egoet et svare spetakkel med høy stemme og proklamerer hvor mye de har savnet den andre, og hvor viktig ting er for dem, og begynner raskt å fortelle om seg selv uten å ense hvorvidt den andre egentlig er i det hjørnet.
Egoet plasserer sin situasjon i sentrum, med det til følge at det savnede gjensyn kommer i bakgrunnen. På utsiden kan det se ut som om ego-personen er svært så imøtekommende og overøsende, men ser man nøyere etter, ser man at alt er et spill – med eller uten egen visshet om dette – for selv å stå i fokus, komme i sentrum og opprettholde kontrollen.  
Et menneske som har jeget som rettersnor, lar aldri sin egen person komme i veien for en annen, setter aldri noen i skyggen, er trofast, ærlig, ydmyk og respektfull, men samtidig nøye med ikke å bli underdanig, servil eller på annen måte neglisjere sine egne ideer, tanker og gjøremål.
Å ta knekken på egoet er altså ikke det samme som å utslette seg selv, snarere tvert imot. Et sterkt ego vil derimot på sikt være utslettende og ødeleggende for sjelen og mulighetene for til syvende og sist å komme hjem. Egoet er ikke virkelig, det er en bisarr forvrengning av den du egentlig er, som til syvende og sist vil føre deg langt på avveie i din søken etter fred og kjærlighet.
Bare så trist at man som regel oppdager dette alt for sent. Samtidig er det også slik at R-komplekset i våre tider sjelden har gode vilkår. Noen vet nøyaktig hvilke knapper som skal trykkes på slik at de til stadighet går seg vill på sin egen vei. Kampen om din egen sjel er rett og slett knallhard. Men umulig? Nei, på ingen måte.

Følelser og emosjoner
Hvis egoet sitter i førersetet i et menneskes liv, vil det benytte ethvert tenkelig middel for å opprettholde kontrollen. Det er den samme kontrollen som holder mennesket vekk fra sitt egentlige jeg. Hvis «jeg først»-taktikken ikke fungerer, vil det ta i bruk skitne triks. Det mest vanlige er å sette i gang dramaer, store som små.
Dramaer har sin basis i reelle følelser, som for eksempel kjærlighet, liten som stor, uansett hva den er rettet mot – alt fra mennesker i ens liv til steder, gjenstander, mat, flora og fauna. For å beholde kontrollen filtreres denne kjærligheten gjennom egoets dramaturgi og kommer ut på andre siden som drama tett fulgt av en rekke emosjoner, som irritabilitet, frykt, ulykkelig forelskelse, stakkars meg-følelser, eufori, hysteri, sinne, fortvilelse og sikkert mange flere. Dette er tilstander som holder mennesket i et drama.
Typiske kjennetegn ved dramaer er handlingslammelse og en oppfatning av at en selv er et uskyldig offer i situasjonen. Begge er meget effektive virkemidler til å holde deg vekk fra deg selv. Det som ytterligere vanskeliggjør dette, er at slike dramaer og emosjoner er vanlige. Folk rundt vil som regel begynne å trøste, forstå og på alle måter fyre opp under at slike tilstander (dramaet) nærmest er en rettighet og helt naturlig. Helt naturlig, ja, i en syk verden. Helt naturlig for R-komplekset, og helt ønskelig for krefter som ønsker kontroll i den vestlige verden.
Det er bare å se hva som selger best av filmer (vold og sex), bøker (romantiske dramaer), reklame (fordi jeg fortjener det), klær (sex og kropp), bildesign (reptilsk utseende frontparti, blingfelger som ikke tåler grus engang) og innredning i hus (fjasete liksomfine ting). Overalt finner vi små og store fenomener og ting hvor man fremstår som håpløs hvis man ikke er i besittelse av mainstream-riktighet...  
Emosjoner og følelser er, som leseren nå har forstått, ikke det samme. Et menneske i balanse, som kjenner sitt «jeg», blir ikke vippet av pinnen over livets mangfoldige hendelser og situasjoner. Et menneske som kjenner sin kjerne, vil ta et skritt tilbake, vurdere, kjenne etter og raskt begynne nyorienteringen, vel vitende om at han er en del av en helhet, og at det ikke alltid er opp til den enkelte til enhver tid å forstå eller ha overblikk over denne helheten. Svarene vil komme etter hvert som livet folder seg ut. Veien blir til mens man går, rett og slett.

Egoisme i det offentlige rom
Politikere og andre offentlige personer fører seg tilsynelatende med stor beherskelse og veloverveide ord. Mange fremstår som rene maskiner, og vi kan lure på hva som bor i disse menneskene. Så en dag ser vi plutselig et av disse menneskene ta til tårene, gjerne mens de selv taler. Vi tror vi ser følelser, men det vi som regel ser, er sentimentalitet, et R-kompleks i fri utfoldelse.
Sentimentalitet kan best beskrives som amerikaneren som begynner å grine bare du sier ordet «family», altså et overdrevent følelsesladet utrykk. At legen Mads Gilbert (som dro til Gaza under Israels bombing i 2009) har problemer med å holde følelsene inne et kort øyeblikk når de grusomme lidelsene på Gaza skulle beskrives, er nå en ting. Det vi samtidig ser, er at Gilbert tar seg fryktelig fort inn igjen, og det er neppe fordi han er flau over seg selv, men snarere fordi han vet at slike private følelser ikke hører hjemme i det offentlige rom.
Det vi ser, er altså ekte følelser. Når kjente politikere står og griner i flere minutter fra talerstolen i sine fratredelsestaler, blir vi mer skeptiske, særlig fordi hele verden samtidig ofte får ta del i privat sorg. Vi tror vi ser menneskelighet og blir gitt «en del» av personen, mens det vi egentlig ser, er sentimentalitet som fører til at fokuset rundt personen blir større enn noen gang, og alt tullet de kanskje har drevet med, kommer i skyggen.
Men mange av oss lar oss forføre, noe R-komplekset vet meget godt. Én–null til egoet, igjen. Sentimentalitet har nemlig den egenskap at den meget sjelden kommer til syne i enerom. Sentimentalitet uten publikum har jo ingen verdi.

Nyanser
Det er selvsagt nyanser i dette, men følg litt ekstra med neste gang noen fremviser følelsesuttrykk i det offentlige rom. Kanskje ser du forskjellen tydeligere da? Samtidig kan man jo spørre seg om ikke det er greit at offentlige personer viser følelser. Selvsagt er det det, men ikke på TV eller radio, ikke så lenge de er i rollen som forvalter av Norges lover og midler. Idet de går ut av rollen og er privatpersoner, er saken en helt annen. Men da skal de heller ikke uttale seg om noe som helst.

Epilog
Vår vestlige verden har dyrket frem egoisme gjennom de siste 100 år i særdeleshet. Eliten har alltid vært der og har som regel herset med vanlige folk, men vanlige folk har som regel klart å bevare sin menneskelighet gjennom å hjelpe hverandre, dele goder og generelt bidra til fellesskapet, fordi de har visst at uten et fellesskap, intet rom for individet.
I dag er situasjonen en helt annen. Det er individet som opphøyes på bekostning av fellesskapet. Dette er nok enda tydeligere i andre land enn i Norge, men vi ser det her også, særlig gjennom de siste 30 år hvor markedsliberalismen har rådet grunnen. Det har blitt så ille at unge mennesker oppsøker voldsomme skrekkfilmer på kino for i det hele tatt å få en reaksjon. Vold, sex, mord og lidelse er mange blitt immune mot. Bedre blir det heller ikke av at mange av disse egoistiske uttrykk normaliseres og integreres i det vi oppfatter som den naturlige menneskelige tilværelse. Vi kjenner snart ikke igjen hva det egentlig vil si å være menneske.
R-komplekset, som er den fysiske faktoren i dette bildet, er en rest fra tiden vi var dyr. Den har ingen plass i et moderne samfunn, annet enn kanskje i trafikken eller hvis vi beveger oss i farefulle områder i naturen. Ut over det kan vi bruke den resonnerende og ettertenksomme delen av oss, med hjertet som høyere ledesnor. Det er først da vi er mennesker. Alt annet kan sammenliknes med apestreker, fordi egoet, tro det eller ei, må gå i flokk, og slik utviskes det individuelle særpreg som vi må ha for å orientere sjelen i oss hvor veien hjem er.
Stopp litt, på den ene siden utviskes det individuelle særpreg, mens det på den andre siden er slik at individet fremheves i samfunnet? Her ser vi hvor viktig nyanser er. At individet løftes frem og dyrkes, er ikke det samme som at det er det individuelle særpreget vi er på jakt etter. Det som løftes frem i dag, er individets ego, som har svært lite særpreg.
Skal vi endre verden, spre virkelig kjærlighet og kunne ta vare på hver enkelt, må egoet vike til fordel for jeget, som ser seg som en naturlig del av helheten. Det er det som gjør oss til universelle bærere av kjærlighet. 

«Kampen om din egen sjel er rett og slett knallhard.»