Birger Heiberg fra «Jakten på den 6. sans»: «Enten erkjenner du dine evner, eller så gjør du det ikke»

Tekst: Elisabeth Hægeland, elisabeth@mediumforlag.no
Foto: Elisabeth Hægeland

At den sjette sans er en evne som kan utvikles, mener Birger Heiberg ikke er helt riktig. Selv har han bare erkjent at han har slike evner, og for å komme dit har han ikke trent opp evnene. I stedet har han øvd seg på å dempe intellektets negative kontroll over dem.

I skrivende stund følger vi spent med på hvordan det går med Birger Heiberg i programmet og konkurransen «Jakten på den 6. sans» på TVNorge. Vi vet enda ikke hvordan det går med ham, for det er hemmelig. Det vi vet er at han er en av de ti som ble utvalgt til å bli med i programmet, etter en gjennomgang av cirka 200 søknader, 100 auditions og enda flere intervjuer. Vi vet også at han var en av de åtte som kom seg videre etter andre episode.
Vanligvis er Birger bosatt på idylliske Nøtterøy midt mellom Tønsberg og Tjøme, hvor han deler hus med barna sine og katten Lilly. Han har 25 års erfaring med arbeid i psykiatrien, og har formell utdannelse som sosionom, samt pedagogikk og musikk fra lærerskolen på Eik. Nå jobber han som sosialkonsulent i NAV og frilansjournalist i Medium.

Flere misforståelser
Når vi spør hvordan Birger oppdaget sine mediale og klarsynte evner og hvordan han utviklet dem, får vi et litt uventet svar.
– Jeg er av oppfatningen at slike evner utvikles ikke. Det tror jeg ikke er riktig. Alle har evner. Enten erkjenner man at man har dem, eller så erkjenner man det ikke. Jobben er ikke å trene opp evnene, men å trene bort intellektet, slik at ikke intellektet eller fornuften tar over. Det er det man skal øve seg opp i, mener Birger.
Sakte, men sikkert ettersom han ble eldre, gikk det opp for han at han så, hørte og kjente ting som andre ikke gjorde. Da var han rundt 20 år.
– Jeg gikk lenge og var helt sikker på at alle oppfattet verden slik som jeg oppfattet verden. Det tok lang tid før jeg skjønte at slik var det ikke. Det avstedkom ganske mange misforståelser som barn, forteller han. Etter hvert erkjente han at få mennesker delte hans virkelighetsforståelse. Han skjønte at han levde i to verdener. Den ene var slik alle andre levde og oppfattet verden, og den andre var den han så selv.
– Jeg visste når folk var uærlige og gikk bak ryggen på hverandre. Jeg visste når det kom til å skje dumme ting. Det var strevsomt å forholde seg til de to tingene samtidig, særlig når folk ikke snakket sant og hadde en skjult agenda, minnes han. Da han konfronterte folk med deres skjulte agenda, fornektet de sine feil og gjorde Birger til syndebukken.
– Det var slitsomt de første årene. Nå har vi lært oss diplomatiens kunst, i hvert fall delvis, smiler han lurt. Diplomatisk nok til å være med i «Jakten på den 6. sans» er han i alle fall blitt. 

«Jobben er ikke å trene opp evnene, men å trene bort intellektet, slik at ikke intellektet eller fornuften tar over. Det er det man skal øve seg opp i.»
Birger Heiberg

Grundig utvelgelse
Det var en god bekjent av Birger, Dyveke Winge, som sa at han burde bli med i programmet. Hun var en av fjorårets deltakere. Men akkurat der og da følte ikke Birger noe behov for å eksponere seg.
Etter dette jobbet han på Storefjell Alternativfestival i mai i fjor, hvor han nærmest ble kastet ut i oppgaven med å ta imot castingfolk fra TVNorge. De var på jakt etter nye deltakere, og spurte Birger om han kjente noen. Etter hvert gikk han med på at de kunne skrive ham opp på listen. Det skader vel ikke å prøve, tenkte han, så får det gå som det går. Ikke lenge etterpå ble han kalt inn til audition.
I første omgang ble han intervjuet og testet på ulike måter. To av testene gikk ut på å holde på en ring og en bamse, og fortelle sanne historier om eierne av tingene. I andre omgang ble deltakerne intervjuet av en psykolog, som sjekket om de mentalt sett egnet seg til å delta. 
– Jeg følte at de var veldig grundige på hvem de plukket ut. I tillegg til evner er de ute etter folk som kan uttrykke seg greit. Tause folk på fjernsyn er ikke noe særlig, sier Birger.

Stress og prestasjonsangst
Klarsynte opplever sjelden så mye stress og press som når de deltar i «Jakten på den 6. sans», fordi man blir testet for sine mediale evner ovenfor store deler av Norges befolkning.
– Det er spesielt å være med på noe sånt, for settingen er kunstig. Du gjør aldri oppgaver på den måten igjen noen gang, så sant du ikke melder deg på et nytt program, sier Birger. Til vanlig har man ikke selskap av flere mikrofoner, fire kameraer, regissør og dennes assistent, programleder og dommer når man skal løse vanskelige oppgaver ved hjelp av mediale evner. Man får heller ikke beskjed om å gjøre det nå, slik som under innspillingene av programmet.
– Det blir et press og en kunstig situasjon. I tillegg kommer det et aspekt som ellers sjelden kommer, og det er prestasjonsangsten. Den kommer uansett hvor tøff i trynet du er. Du har ikke lyst til å dumme deg ut foran hele Norge, naturligvis. Derfor kommer prestasjonsangsten. Og når den blir for sterk, blir det selvforsterkende. Jo mer prestasjonsangst du har, jo mindre klarer du å få til oppgaven. Det var hele tiden det verste for meg, synes Birger.

Ro – en avgjørende faktor
Selv om stressfaktoren plaget Birger under innspillingene, spesielt i begynnelsen, gikk det bedre etter hvert. Deltakerne bad om å få mer tid til å meditere og slappe av like før hver oppgave, og det fikk de. Birger føler at muligheten til å roe ned ble en avgjørende faktor.
– De gangene jeg ikke traff spikeren på hodet, var de gangene stressfaktoren var for høy – enten i form av prestasjonsangst, for mye støy rundt meg eller at jeg ikke hadde pustet rolig på forhånd, sier Birger.
I den første episoden gjorde han det bra i en oppgave om å kanalisere beskjeder fra en anonym grav. Deltakerne hadde ingen anelse om hvem som lå i graven. En time før oppgaven brukte Birger tid alene i kirkegården for å roe seg ned og puste med magen.
– Det gjorde i høyeste grad utslaget. Settingen ble litt mer som det ville vært i det virkelige livet, synes han. Informasjonen han kanaliserte stemte med det etterforskere har funnet ut om kvinnen i graven. Verken han eller de andre deltakerne visste at det var Isdalskvinnen, en uidentifisert kvinne som ble funnet i Isdalen i Bergen i 1970.

Demoner og klarsyn i psykiatrien
Sinnsro er og har vært et viktig element i Birgers virke. Allerede som 18-åring begynte han å jobbe i psykiatrien, hvor han har jobbet til og fra i 25 år. Han har vært innom både rusomsorg, barne- og ungdomspsykiatri og avdelinger for svært alvorlig lidende.
– Jeg har nok jobbet med de sykeste vi har i dette landet. Det er ganske spesielt å se folk totalt skifte fra å drikke kaffe og prate slik vi gjør nå, til å bli et monster på et blunk. For noen skjebner, for noen lidelser, sukker Birger.
– Tenk hva som foregår i hodene deres, kommenterer journalisten.
– I min verden er det demoner som tar  over. Om de opprinnelig er der i sjelen eller om de kommer utenfra, vil jeg ikke ha sagt. Men at det på ett eller annet plan er noe demonisk og ondt som kommer inn og tar over, det anser jeg som veldig sannsynlig, sier Birger.
– Har du vært borti psykotiske mennesker med klarsynte evner?
– Jeg er overbevist om at mange psykiatriske pasienter egentlig er ganske synske. Problemet er at de ikke har dette under kontroll. Mange av dem klarer ikke å styre livet sitt. De slutter å spise, får panikk, river ned huset eller angriper. Da sier det seg selv at de ikke kan gå løs.
– Det triste er at samfunnets svar på dette er å medisinere dem ned, for å gjøre situasjonen så komfortabel som mulig. For mye bråk og spetakkel er ikke så veldig velkomment i psykiatrien. Og det er forståelig, for man skal jobbe med dette hver eneste dag. Man orker ikke å jobbe i bråk hele tiden. Da holder du ikke lenge i jobben din, sier Birger.
Problemet er at psykofarmaka i de fleste tilfeller virker dempende for sjelens evner til å uttrykke seg. Medisinene demper føleler og ofte også åndelige aspekter. Likevel er det, ifølge Birger, enkelte som har en like god sjette sans, uansett hvor sterke medisiner de får.
– Pasienter jeg aldri har møtt før, har sagt: «Jamen, der er du. Jeg bare lurte på når du kom». De var fullstendig klar over at jeg skulle komme og visste nøyaktig hvordan jeg så ut. Det er spesielt. Jeg kom alltid godt ut av det med pasientene. De skjønte at jeg skjønte. Jeg var på en måte en broder, selv om jeg var deres «vokter». Det var en pussig erfaring.
– Noen av de aller, aller flotteste menneskene jeg har møtt i hele mitt liv, har jeg møtt som pasienter i psykiatrien og i rusomsorgen. De mest innsiktsfulle, kjærlige, åpne, vennlige menneskene har jeg møtt der som pasienter, sier Birger med en sikker tone og et seriøst blikk. 

«Noen av de aller flotteste menneskene jeg har møtt i hele mitt liv, har jeg møtt som pasienter i psykiatrien.»
Birger Heiberg

Vil fokusere på løsninger
Ordet livsveiledning klinger fint i Birgers ører, fordi han mener at oppgaven hans som klarsynt er å samarbeide med mennesker og veilede dem ut fra der de er. Løsninger ut av floker er mye viktigere for ham enn synske tilstandsrapporter.
– En ting er å komme med en haug synske, intuitive oppfatninger om hvorfor ting er som de er. Man snakker om penger, høye mørke menn, at det går bra på jobben og hvorfor du er syk. Dette kan sikkert være riktig, men jeg synes man må kunne tilby en løsning. Og løsningen kan ikke bare serveres som en matrett. Løsningen må jobbes frem i samarbeid med den det gjelder, mener Birger. Den som veiledes må få kjenne at løsningen er mer enn et forslag. Man må kjenne at man eier løsningen selv og se at man klarer å gjennomføre den. Slik veiledning kan ikke serveres i løpet av fem minutter.
– De tingene må man bruke tid på. Det handler om å ta vare på folk i deres lidelser. For de kommer bare når de lider. De kommer aldri når alt er bra.
– Hva har du tenkt å gjøre hvis du får mange telefoner?
– Det har jeg ikke tenkt på. Jeg tror ikke jeg kommer til å få så mange henvendelser. For er det løsninger mennesker ønsker? Mange vil ha historiene om det fantastiske og det glamorøse. De vil høre om den høye mørke og om alle pengene som skal komme en gang i fremtiden. De vil leve videre på drømmene sine.
– Hvis de virkelig ville gjøre noe med livene sine, tror jeg de hadde de gjort det for lenge siden. Jeg tror det er grunnen til at spåkoner har så mye å gjøre. Folk synes det er innmari deilig å få lov til å være i sentrum, hvor det sitter et fremmed menneske som bare er opptatt av deg. Det er ikke så rart, for omsorg er det mangel på i vårt samfunn – at man kan få lov til å bli stelt litt med. Jeg tror det er det folk først og fremst trenger. De er ikke ute etter løsninger. Veldig mange er ute etter trøst. De aller fleste vet innerst inne at om de går for løsningen, krever det så mye av dem at de ikke orker. Det er lettere å ta en pille eller en øl, tror Birger.
Dersom man ikke er interessert i å jobbe for å gjennomføre løsningene, synes han det er ingen vits i å kontakte ham. Dette dårlig markedsføring, men det er sannheten i hans verden.

Må kunne hjemmeleksa
For de som skal jobbe med mennesker, særlig i den alternative bransjen, har Birger en viktig sak på hjertet:
– Formelle kunnskaper, uansett hvordan du har tilegnet dem, og erfaring fra det virkelige liv, er et must. Det er viktig at du kan hjemmeleksa di, mener han.
– Enten har du noe å tilby som holder, og da kan du gjøre det, eller så har du det ikke. Hvis du ikke har noe å tilby skal du la være, enten du jobber i NAV eller har en spålinje.
Hvis du får penger inn på annet vis – uføretrygd for eksempel – og klarer å leve godt av det, synes jeg det er uanstendig å ta penger for tjenesten. Men har du ikke noe å leve av og hvis den eneste måten å få det er å ta penger, får du gjøre det. Men da må tjenesten holde mål, mener Birger. Når du bestiller en håndverker for fikse noe, så forventer du at han gjør jobben sin og ikke etterlater mer arbeid enn da han kom.
– Skal du hjelpe mennesker i den åndelige og spirituelle verden, må du kunne det. Du må virkelig vite hvor du skal gripe fatt og hvordan du skal geleide mennesker videre. Det er også viktig å kjenne sine egne begrensninger, understreker Birger.

Overintellektuell krise
Selv om ikke den sjette sansen er lik hos alle, tror Birger at alle har den.
– Krisa er at vi lever i en så ekstremt intellektuell verden at den intellektuelle, fysiske verden stenger for den sjette sansen. Det er hovedproblemet. Egentlig kunne alle mennesker kommunisert uten ord, hvis vi lærte å hente opp sjelsevnen i oss selv. Men den er holdt så ekstremt nede av det overintellektuelle, særlig i den vestlige verden, mener Birger. 
Mye av det vestlige mennesker gisper over, er en selvfølge for folk i Østen. I buddhistiske land snakker de daglig om sjelen, gjenfødelse og om ting som henger sammen. Helbredelse for dem er en selvfølge. Slik var det også i Norge bare for 100 til 200 år siden. Folk var «overtroiske» og snakket om tusser og troll daglig.
– Det er i hovedsak etter den industrielle revolusjon at det enorme intellektuelle fokuset har hindret oss i å være hele. Jeg tror det er årsaken til så mye lidelse i samfunnet. For sjelen vil frem, men så blir den sperret av intellektet. Den blir stående å stange og stange. Det må gjøre vondt og det må få noen utslag, tror Birger. Her mener han vi kan finne mye av årsaken til både psykiske lidelser, utbrenthet, depresjon, post-traumatisk stressyndrom og lignende lidelser.
– Alle disse lidelsene mange får i dag er jeg helt er sikker på ligger i kryssilden mellom intellektet på den ene siden, og sjelens ønske om å være fri på den andre, sier Birger. 
For å løse slike problemer, tror han vi må lære oss å kontrollere intellektet. For å få tak i vår sjette sans, må vi skyve fornuften til side. Forskjellen på klarsynte og ikke-klarsynte er, ifølge Birger, at klarsynte har lært å styre intellektet unna slik at den sjette sansen får fritt utløp.