Kan man stole på synske?

Tekst og foto: Birger Heiberg, birger.heiberg@mediumforlag.no

De siste årene har det dukket opp stadig flere som kaller seg synske og klarsynte. Før hadde vi Anna Elisabeth Westerlund og Marcello Haugen, nå har vi en hel flora av klarsynte. Noen er aktive og tilbyr sine tjenester på teletorget, andre bruker klarsynet i forbindelse med healing eller andre typer alternativ behandling som mediumskap, kanaliseringer og husrensinger som fjerner sjeler som ikke har funnet veien til lyset. Hva er det egentlig som ses? Hvordan gjør man det – og, ikke minst, hvordan skal man kunne stole på informasjonen?

For i det hele tatt å forstå hva det vil si å være synsk, må man først se litt på hvordan mennesket oppfatter verden vi lever i. Detaljer om dette er omtalt og beskrevet i flere artikler i Medium, men én ting er sikkert: Mennesket er på mange måter fanget i det vi kaller en femsanseverden. Generelt har mennesket vanskelig for å fatte at det finnes noe utenfor det vi oppfatter med øyne, ører, nese, smak og hud.
Tradisjonell vitenskap er da også en sterk pådriver til å underminere ethvert fenomen som ikke kan måles med tilgjengelig måleverktøy. Det kan nesten se ut som at «noen» er svært påpasselige med hvem som blir ansatt i ledende vitenskapelige roller. Hver gang et underlig fenomen bringes til torgs, er representanter for det etablerte raskt på pletten til å diskreditere enhver forklaring som ikke kan foldes innunder det tradisjonelle syn.

Shakespeare
Som et eksempel på dette kan vi vise til et program som nylig gikk på NRK1 hvor amatørkryptografen Petter Amundsen mente han fant bevis på at det ikke var Shakespeare som skrev de berømte skuespillene som er overlevert i hans navn. Gjennom dekryptering av ulike koder gjemt i manuskriptene kan nordmannen vise til at det var Francis Bacon som skrev det Shakespeare er blitt kreditert for.
En engelsk professor i emnet avviste (selvfølgelig) teoriene som det reneste sludder. Men hva var det denne professoren presterte å lire av seg som argument? Jo, han sa følgende: «Vi vet det var Shakespeare som skrev Shakespeare, fordi det er hans navn som står som forfatter på skuespillene.» Meget vitenskapelig konklusjon, med andre ord.
Tenk at man slipper unna med slikt vrøvl i vår såkalte opplyste tid. Mange slike saker har vært oppe til debatt i de siste årene, og nesten hver gang kommer «vitenskapen» med tilsvarende argumentasjon. Hvordan Snåsamannen ble behandlet av den samme garde har tidligere vært behørig omtalt i Medium.
Det som er litt kjedelig i dette, er at allmuen tradisjonelt har blitt indoktrinert med at «vitenskapen» selvsagt har rett i det meste med det resultat at det ikke lenger er nødvendig å tenke egne tanker etterpå. Synd, for det er på høy tid å våkne fra dvalen, folkens! Uansett er det den virkeligheten som «vitenskapen» presenterer, som er de fleste menneskers virkelighet, og det er med dette som utgangspunkt vi må forstå hva synskhet er, fordi synskhet tilhører en annen virkelighet enn den etablerte. Synskhet blir umulig å forstå hvis vi skal fortsette å tro at mennesket kun har fem sanser. Når så er sagt, er denne skribenten helt sikker på at en gang i fremtiden vil «den sjette sans» være en like selvfølgelig del av alle menneskers hverdag som det å snakke sammen er det i dag. «Vitenskapen» vil også om kort tid stå overfor fenomener som de ikke lenger kan bortforklare med tøv fordi vanlige mennesker ikke lenger vil akseptere å bli løyet for. I ethvert land finnes det vitenskapsfolk som vet, vi vet bare ikke om dem ennå.

«Vi vet det var Shakespeare som skrev Shakespeare, fordi det er hans navn som står som forfatter på skuespillene.»
Engelsk professor

Den sjette sans
Den sjette sans, også omtalt som intuisjon og magefølelse, er utgangspunktet for all klarsynt virksomhet. Den kommer til uttrykk på ulikt vis, men kilden er alltid den samme. Alle mennesker har denne sansen, og den er for alle klar til å brukes. Hinderet er altså ikke en manglende sans, men at intellektet og indoktrineringen har fått for stort fotfeste.
Alle har vi sikkert erfart å vite hvem som ringer før vi tar av røret, og ofte er det en vi nettopp har tenkt på. Sensitive mennesker kan også på forhånd vite om ting som kommer til å skje. Mange værer at partneren er utro uten at det er noen synlige tegn, andre kjenner bare på seg at det er viktig å ta den veien og ikke den veien, for dagen etter å lese i avisen om en ulykke på veien de ikke tok. Alt dette er utslag av den sjette sans.
Noen ganger gir sansen ekstreme utslag. En gang oppholdt min mor seg på badet da hun med ett hørte meg skrike i fortvilelse et sted utenfor. Hun slapp det hun hadde i hendene og løp ut på altanen. Der så hun meg henge og dingle etter hendene på utsiden av gelenderet, smilende og leende uten tanke for det jeg utsatte meg selv for. Hun fikk tak i meg og løftet meg tilbake på riktig side. Skriket hun hadde hørt, var ikke fra mine stemmebånd. Det hører med til historien at dette var i fjerde etasje. Min mors sjette sans reddet rett og slett livet mitt. 

Vanskelig tilgjengelig?
Mange opplever altså sin sjette sans glimtvis, klart og tydelig, men like fullt kun i korte sekunder av gangen. Bevisst å forsøke å gjenta tilgangen er for mange nesten umulig. De gangene «vanlige» mennesker har tilgang til sin sjette sans, er altså når intellektet er opptatt med noe helt annet. Dette gir en tidsmessig kort inngangsport for den sjette sans, fordi informasjonen hentes fra en helt annen vibrasjon enn det våre fem sanser forholder seg til.
Det er fort gjort å tro at den sjette sans er begrenset eller liten eller avkortet fordi den så sjelden viser seg, men dette er ikke riktig. Den sjette sans er uendelig, rett og slett. Det eneste som kan «begrense» den, er individets manglende gjenkjenning av hva som «tas inn». Det er altså ikke selve informasjonen det er noe feil med, men dekodingen.
Dette er for øvrig en «felle» mange synske og klarsynte går i, men det kommer vi tilbake til. Den enkleste måten å forstå den sjette sans på, er å sammenligne drømmer om natten. I drømme både hører, ser og lukter vi i tillegg til å gå og løpe, kjenne regn og kulde. Alt dette skjer mens vi vitterlig ligger stille i senga uten at noen av inntrykkene er til stede i fysisk forstand.
Dette beviser to ting. Det ene er at det faktisk er mulig å høre noe som ikke gir lyd fra seg, se det usynlige og kjenne seg våt av regn som ikke er der. Det andre er at det ikke er sansene i seg selv som gir inntrykk, men hjernenes evne til å dekode hva sansene forteller oss. Kort og godt – det vi oppfatter som virkelighet, er ikke virkelig, det er hva som dannes av lesbar informasjon i hjernen, som er virkeligheten.
Filmen «The Matrix» er skremmende nær sannheten i sin beskrivelse av den menneskelige eksistens. Filmen omhandler en virtuell verden hvor mennesker holdes fanget uten å vite det. Dette gjenspeiler Platons hulelignelse, som går ut på at om man har levd hele livet lenket i en hule og kun ser skygger på veggen foran seg, hva ville man da kalle det man ser på veggen? Svaret er «virkeligheten», og det er dette «The Matrix» spiller på – hva om virkeligheten ikke er virkelig!
Hvis det er hjernen som er hjernen bak hvordan vi oppfatter vår eksistens, så betyr dette igjen at vi kan velge virkeligheten vi vil ha. Virkelighet er ikke noe endelig som vi er underlagt av Gud eller andre mennesker, men noe vi selv bestemmer. Den dagen vi skjønner og kan gripe omfanget av dette, er vi fri fra fangenskapet det er å være overlatt til en virkelighet laget av andre.
Men noe er i ferd med å skje. Flere og flere er av uvisse årsaker i ferd med å våkne opp i disse tider, og heldigvis...

Spesielle evner
Er noen født med spesielle evner? Ja og nei. Vi har alle evnene til å se det usynlige og høre det uhørlige, men noen kommer inn i dette livet med bedre kontroll og oversikt over sin intuisjon eller sjette sans enn andre. Hvorfor er mer uklart, men mennesker med sterkt fremtreden sjette sans ender ofte opp med en del fellestrekk. Mange har slitt på skolen, mange ender opp alene med vanskeligheter i kjærlighetslivet, mange ender på uførepensjon, mange har vært utsatt for uhyrligheter i barndommen, mange sliter med eget selvbilde, og overraskende mange er kvinner. Det som slår meg, er at H.C. Andersen neppe skrev eventyret om den stygge andungen uten grunn. Mange synske er rett og slett mistilpasset, de kjenner seg ikke hjemme her og har havnet – som Sigbjørn Obstfelder, en av Norges første modernistiske forfattere – på feil klode. Kunstnere er for øvrig av samme «familie» som synske, men har valgt å fortrenge sin kunnskap til fordel for et kunstnerisk uttrykk.
Mange synske og klarsynte har også drevet med det samme i tidligere liv og er på denne måten mer trent i å lese forbi sløret enn mange andre. Verdenshistorien er full av historier om hekser og trollmenn, spåkoner og urtekoner. Mange levde alene i en eller annen skog, og det er nok slik at mange av disse i dag har søkt tilflukt her i nord.
Skandinavia har en større overvekt av mennesker med synske evner enn mange andre steder på kloden sett i forhold til folketallet. Mange katarer (en religiøs gruppe som levde i Sør-/Mellom-Europa på 1200- til 1300-tallet og nærmest ble utryddet av paven) har i dag inkarnert spesielt i Norge. Hvorfor Skandinavia er så populært for synske hekser og trollmenn, kan forklares med at vi har tradisjon for naturfolk, samt at nærheten til naturen er vanskelig å unngå, og ikke minst er det få mennesker her. Vi må ta i bruk alle krefter for at samfunnet skal gå rundt. Da får man heller leve med at noen av oss er litt skrullete, altså en større aksept for rariteter og mangfold.

Deaktivert DNA
Trening fra tidligere kan altså være en av forklaringene på at noen har sin intuisjon mer fremtredende enn andre, men det er nok neppe hele forklaringen. En annen forklaring er at mennesket en gang var fritt og gikk inn og ut av dimensjonene, inn og ut av det fysiske, etter egen fri vilje. Det var den sjette sansen som var hovedsansen, og uansett hvor flinke de var de som genmanipulerte oss i sin tid, så var det umulig å fjerne alt som har med den sjette sansen å gjøre. Det ville være det samme som at vi ikke kunne eksistert.
Tenk etter selv. Hvor ofte er ikke intuisjonen utslagsgivende for hva du gjør, gjerne i kombinasjon med intellektet, men likevel? Når brukte du sist kun tankene til å ta en avgjørelse? En annen ting er at vi ikke kan elske uten en sjette sans. Uansett hvor mye du kan om hjernen eller naturvitenskapen – kjærlighetsevnen til mennesket finnes ikke manifestert i den fysiske kroppen. Den ligger i det som kalles søppel-DNA (det kalles slik fordi vitenskapen ikke har skjønt noe av det ennå). DNA er som kjent bare et speilbilde av vårt energireservoar og hovedbevissthet som ikke ligger i denne dimensjonen, men i en parallell dimensjon. Søppel-DNA er tidligere aktivt DNA som ble satt ut av spill av dem som kom hit for sin egen vinnings skyld, også kalt Annunaki (les om dette i bøkene til Zecharia Sitchin). Dette DNA-et er bare deaktivert i betydningen gjort så utilgjengelig som mulig uten at evnen til kjærlighet gikk tapt – en drivkraft må vi jo ha, og dette skjønte disse entitetene. Her ligger også kilden til det vi i dag kaller klarsyn, synskhet eller intuisjon.
Så er naturen ofte viselig innrettet, det som er gjort av en av Universets skapninger, kan gjøres ugjort av det samme Univers. Verden er i dag i endring, dette er en villet endring, vi kan ikke lenger tusle rundt i halvmørket og slå hverandre i hjel. Det er på tide å reise videre. Universet bidrar med sitt, og sakte, men sikkert åpnes flere og fleres «søppel»-DNA, det reaktiveres bit for bit. Det skal bli artig å se hvor dette ender.

Synskhet i praksis 
Mange synske jeg har snakket med, er opptatt av å lære å skjelne hva som er hva av det de ser. Særlig viktig er dette for dem som i stor grad beskjeftiger seg med å hente informasjon fra energier/sjeler som ikke lenger er i vår fysiske verden. Det er fort gjort å bomme både på informasjonen og ikke minst intensjonen til dem som vil formidle noe gjennom en synsk kanal.
Her gjelder det å være ydmyk og ikke gå ut over det man erfaringsmessig er helt sikker på stemmer. Man løper ikke maraton etter flere år i sofaen med dårlig kosthold og null mosjon. Da kommer man i høyden 200 meter, og resten av løpet foregår i ambulansen. Skal man ta i bruk sin sjette sans, gjelder det samme. Den må trenes, eller for å være helt korrekt, tolken må trenes, og tolken det er ditt mentale jeg, herunder intellektet.
En annen ting å være klar over er at ikke alle kan gjenkjenne alt. En andreklassing på barneskolen har lært tall og bokstaver, men viser du sjuåringen en ligning fra 10. klasse, vil han kunne lese tallene og bokstavene, men ikke skjønne sammenhengen. Mange synske går i denne fellen. De kjenner igjen de enkelte elementer i det de ser, men sammenhengen er uforståelig. Faktisk er det sånn at en slik sammenheng kan fremstå som begripelig på ett plan, mens det egentlige budskapet fortsatt er utilgjengelig for den som ikke har treningen inne.

Hva er det du ser?
Man ser kun det man har referanseramme til å kunne se. Viser en mekaniker frem et hvitmetallager, vil den ukyndige se farge og form, men ikke funksjon og eventuell slitasje. Eller hva ville du tro hvis du kom gående gatelangs og fikk se to menn legge en kvinne i bakken? Den ukyndige vil se to voldsmenn og et uskyldig offer, den kyndige vil se to sykepleiere som gjør det eneste riktige overfor en psykisk ustabil person. Ikke mulig å se forskjell på, tenker du. Jo da, tegnene er tydelige for den som vet å se. Slik kunne vi fortsette med mange eksempler. Det viktigste er at man lærer å kjenne sin begrensning, først da er det rom for utvikling, fra det kjente til det ukjente.
En annen vesentlig ting er at all informasjon som tilstrømmer planeten vår i disse dager, sendes på samme måte og over det samme «båndet». Du kan sammenlikne dette med en gammeldags radio med rund søkerknapp og en pil som beveger seg over en skala med mange navn og nummer. Alt er innenfor det samme senderbåndet, men innenfor her igjen er det inndelinger, eller nyanser om du vil. Det sendes på mange språk, og informasjonen er høyst mangfoldig. Hvis du ikke kan russisk, vil en stopp på den russiske delen av skalaen være ganske meningsløs, i hvert fall hvis du er ute etter informasjon. En stopp på en vitenskapskanal kan kanskje gi forståelige ord og uttrykk, men kan du ikke faget vil ikke informasjonen gi mening.
Det er her viktigheten av referanseramme kommer inn. Det er ikke nok «å ha evner» som mange uttrykker det, og så tro at alt du da oppfatter med disse evnene, er for deg å bruke eller forstå. Mye informasjon er faktisk kodet og ikke ment for alle og enhver, noe informasjon forstås best hvis man tuner seg inn på litt høyere frekvens enn der man først var. Noe informasjon er faktisk snappet opp av uautoriserte energier og deformert og skadet, men fremstår likevel som forståelig. Den som bedriver synsk virksomhet, må være klar over disse forhold, og stadig utvide og arbeide med egen referanseramme slik at feil og feiladresseringer kan bli avslørt.
Det er samtidig slik at selv den beste kan bli satt ut av utenforliggende omstendigheter. Signalene fra «den andre siden» skal tross alt hentes inn i en bioelektrisk organisme, nemlig hjernen til den synske. Her foregår alt med små elektriske impulser. Det er lite som skal til før et signal svikter eller blir feilsendt. Noe av dette kan vi styre ved å slå av mobiltelefoner, trådløse nettverk, fjernsynsapparater og liknende. Andres energier, stedlige vortexer (jordiske energiansamlinger), spøkelser og tidligere tiders fastbrente energier er ikke fullt så lette å holde styr på. Mange synske som skal finne ut av ting på et åsted for eksempel, kan fort bomme. Ikke fordi informasjonen man får tak i, er feil, men fordi århundret kanskje var feil. Man tok inn noe som også har hendt på samme sted, men som ikke var det man i utgangspunktet var ute etter. Derfor må synske få lov til å stille noen spørsmål, slik at de kan peile seg inn på det man faktisk var ute etter. Husk at det alltid er vanskelig å tidfeste ting når man forholder seg til tidløse energier.

Oppstegne mestere
Det har de senere år kommet mye litteratur hvor noen hevder å kanalisere en oppstegen mester. Disse mestere heter aldri Lars, Gunnar, Ursula eller Bob, men har av en eller annen grunn enten navn som hører hjemme i Star Wars, eller indiskinspirerte navn. Noe av dette er helt sikkert relevant og vesentlig informasjon, men mye av det er nok i beste fall desinformasjon. Vi skal se litt nærmere på hvorfor. Ha i bakhodet det som står over om referansegrunnlag.
Dessverre ser det ut til at altfor mange tror at bare noen har gått ut av dette fysiske liv, så besitter sjelen nærmest guddommelig kunnskap. Vi skal være klar over at mye tyder på at den matrix vi lever under her på jorden, også omfatter det astrale plan, også kalt den fjerde dimensjon. Det betyr i praksis at sjelen til et menneske som har dødd, ikke har kommet lenger etter sin død enn til venterommet som astralplanet er før neste liv står på trappene.
Astralplanets «nedre del» er også planet for spøkelser og det vi litt folkelig kan kalle onde ånder. Astralplanet er innenfor matrixen – vårt programmerte univers. Her er det så viselig innrettet at når man stiger ut av kroppen, blir man møtt med lys og kjente og kjære fra livet som nettopp er ferdig levd. Det er fort gjort å tro at man da har kommet til en slags evighet hvor alt er opplyst, sannheten er uendelig, og alle spørsmål vil bli besvart. Matrixen er ikke laget av guttunger med livlig fantasi, men av meget kalkulerte krefter hvis eneste oppgave er å hindre menneskeheten å skjønne hvordan tingene henger sammen.
Dette høres jo lite lystelig ut, men løsningen er enkel. Forstå at det er nettopp slik når du lever her, og du vil ikke bli «lurt» når kroppen er en saga blott.

Vanskelig å avsløre
Mange såkalte oppstegne mestere befinner seg nettopp, uten å vite det, på astralplanet hvor det er ganske lett å nå igjennom til den fysiske virkelighet vi lever i til daglig. En sensitiv person vil fort kunne tro at det er en mester de har «på tråden», og følgelig ønske å formidle budskapet, gjerne i form av en bok.
Hvordan avslører vi hva som er hva i dette? Slikt er selvsagt vanskelig, og ikke finnes det noen fasitsvar heller, men i min verden er det grunn til en smule ettertanke ved to signaler. Det ene er hvis budskapet er lite konkret og stort sett av lys- og varmetankegangen. Da er sannsynligheten stor for at det er astral informasjon som er blitt tilgjengelig. Et annet signal å se etter er om en forfatter får en slags gurustatus som igjen fører til en uanstendig inntekt. Det er aldri galt å tjene gode penger, men et sted går grensen. Typisk for slike guruer er at de slutter å snakke med enkeltmennesker, og kursene eller foredragene fører til at en kveld gir en inntekt som er på linje med årsinntekten til en norsk minstepensjonist. Det høres kanskje litt snerpete ut å forholde seg til slikt på denne måten, men verden er nå engang slik at ikke alt er lys og varme. Det finnes mange negative krefter som gjør uheldige ting, og dette skal vi ikke stikke under stolen, vi skal heller bidra til å avdekke det slik at man kan handle i henhold til det. For mye penger gir også for mye makt, og makt korrumperer lett. Mennesker som følger maktmennesker, mister fort seg selv.

Epilog  
Intuisjon, magefølelse eller synskhet er noe vi alle har, det er ikke forbeholdt noen få, selv om noen få liker å fremstille det slik. Det er heller ikke slik at noen er mestere og andre ikke. Vi er alle mestere på et eller flere plan, for vi kommer alle fra den samme kilden. Det er også klokt å lære seg forskjellen på kunnskap og klokskap. Husk at visdom ikke er noe annet enn bevisstgjøring av selvfølgeligheter. Ethvert individs vei hjem begynner alltid i individets hjerte, altså i kjærligheten, som er det som i det hele tatt gjør at vi lever.
Enhver veileders oppgave, synsk eller ikke, er å vise sin klient nettopp dette. Det finnes ikke riktige handlinger, det finnes bare mennesker som handler riktig i henhold til seg selv. Og skulle du være så heldig at du kan forstå informasjon som kommer til deg gjennom sløret, gi den videre med varsomhet, vel vitende om at det kan tenkes at det er noe du ikke har forstått fullt ut. Og hvis du som klient er hos en synsk som viser seg ikke å klare oppgaven slik du skulle ønske den dagen, vit da at enten er det noe som forstyrrer «sendingen» akkurat da, eller så er informasjonen av en slik karakter at det ville vært hjerteløst å formidle den.
Å være synsk er ingen spøk. Vi lever med informasjon vi ikke kan formidle, hver dag, enten fordi vi har sett noe man «liksom» ikke skal se, eller fordi det ikke er gitt tillatelse til å formidle. Mange ganger er også informasjonen i «sendingen» av en slik karakter at man rett og slett ikke makter å forholde seg til den. Da skrur man av så lenge det går inntil sløret igjen trekkes til siden og man igjen blir nødt til å se. Å stenge helt av over tid går rett og slett ikke. Samtidig ligger det velsignelse i å vite at det finnes en vei hjem, så kronglete den enn måtte være.