Spirituelt påfyll gjennom musikk: Musikk for kropp og sjel

Tekst: Merete Evertsen   Foto: Tove Elin Berg

Egil Fylling (48) er bosatt på Vestlandet og har gjennom hele sitt liv latt seg inspirere av musikk. Det tok noen år før Egil skjønte hva som bodde i ham, men i dag inspirerer han andre gjennom sin musikk, som karakteriseres som musikk for kropp og sjel. Han har gått noen runder med seg selv for å bruke av sin kraft og kanalisere musikken ut til folk. I dag lar han seg inspirere av naturen og kornsirkler for best å kunne formidle av seg selv.

Egil Fylling er komponist og musiker. Han blir av mange regnet som en av de mest fremtredende musikerne innen meditasjonsmusikk i Norge, og hans cd-er brukes på utallige behandlingsrom, kurs og grupper. Mange lytter også til Egils musikk for å finne indre ro i en travel hverdag. Egil har alltid hatt musikken i blodet. Han begynte som de fleste andre i korps som liten pjokk, og var i sin ungdom innom progressiv rock. I dag kan han oppsummere sine livserfaringer og erkjenne at han har havnet på den rette musikalske hylla.
– Jeg begynte tidlig i skolekorps der jeg spilte kornett. Siden gikk det slag i slag på musikklinja på folkehøgskolen og Musikkonservatoriet. På 80-tallet syntes jeg progressiv rock var det helt store. Jeg var veldig inspirert av Pink Floyd. Jeg ga ut musikken også, ler han. – Jeg kan ikke påstå at det solgte til suksess. Jeg skulle imponere alle med hva jeg kunne. Jeg skulle liksom vise alle hvor flink jeg var. Det gikk ikke så bra. Det nærmeste jeg kom, var at en av platene, «Bound for Space», ble brukt som OL-vignett.
På Musikkonservatoriet ble Egil kjent med Bjørn Ole Rasch, som åpnet en helt ny musikkverden for han.
– Bjørn Ole hadde et helt rom fylt med synthezisere som jeg fikk fri adgang til. Jeg oppdaget en jungel av lyder og fant et uttrykk i musikken som jeg ville ha fram. Jeg hadde ikke råd til et symfoniorkester, så syntheziseren ble for meg et instrument – min måte å skape mitt utrykk på.

Var syk
Egil liker ikke å snakke om at han var syk en lang periode, men den delen hører også med til historien.
– Jeg utviklet store alkoholproblemer, sukker Egil. – På grunn av alkoholen ble immunforsvaret nedsatt, og på grunn av en dobbeltsidig lungebetennelse fikk jeg blodforgiftning i hele kroppen. Situasjonen var meget alvorlig. Jeg lå fire måneder i respirator. Etterpå var det tre måneder på sykehus med rehabilitering. Jeg satt i rullestol sammen med gamle kjerringer med brukket lårhals, ler han tørt.
Egil nådde bunnen med et brak. Likevel var det dette som skulle gi ham krefter til å bygge opp livet sitt igjen. Egil ble gitt en nær-døden-opplevelse.
– Jeg døde faktisk, forklarer han. – Legene skulle koble av respiratoren for at jeg skulle begynne å puste selv igjen, men jeg strevet med å puste godt nok ved egen hjelp og ble utmattet. Jeg gadd ikke mer. Det var et bedre alternativ for meg å dø. Så opplevde jeg det som fikk meg til å snu. Jeg så lyset og tunnelen, som andre som har opplevd det samme som jeg, så ofte forteller om. Det ble presentert en film av livet mitt for meg, men det er så merkelig, for jeg var liksom inne i filmen. Det som var fantastisk, var at jeg kun fikk se de gode tingene som hadde vært i livet mitt. Alt før jeg fylte ti år. Jeg så familien min, ferier, tanter, fettere, kusiner og så videre.
Egil retter seg opp i stolen før han forteller videre.
– Gården som jeg vokste opp på, hadde et digert epletre bak låven med store grønne epler. Det siste jeg husker fra filmen som ble vist meg, var at jeg klatret opp i treet og plukket et digert eple som jeg tok en bit av. Det neste jeg husker, er at noen roper navnet mitt: Egil, Egil! Jeg ble irritert. Jeg ville være i fred. Så fikk jeg en slange stappet ned i halsen min. Jeg sukket oppgitt inni meg selv: «Shit – på han igjen.» Jeg var skuffa over å våkne. Døden var så fin!

Ga opp egoismen
Det tok lang tid for Egil å komme tilbake etter sykehusoppholdet. I et helt år gjorde han nærmest ingenting.
– Jeg skjønte jeg måtte gi opp egoismen og vise ydmykhet for livet. Jeg begynte å gi slipp på alt det jordiske og konsentrerte meg om meg selv. På den tiden fantes det en alternativ butikk i Ålesund. Eieren likte så godt en melodi jeg hadde laget på 80-tallet. Hun mente den ville passe til meditasjon og ville gjerne bruke den i en meditasjonsgruppe hun holdt hver tirsdag. Jeg ble med i denne gruppen, og det åpnet seg en helt ny verden for meg. Jeg tok tak i ting i livet mitt som jeg hadde savnet – nemlig musikken som kom innenfra.
«In the trees near by» ble Egils første CD myntet på meditasjon for kropp og sjel. Tittelen er ikke vanskelig å forstå når vi vet hva Egil hadde opplevd i sin reise på den andre siden.
– I 1999 var jeg med på min første alternativmesse i Oslo Spektrum for å selge cd-er. Jeg hadde faktisk stand med kun den ene cd-en, smiler Egil. – Jeg var så stolt! Jeg hadde en stor, flott plakat også. Denne messa var det første steget på veien mot alternativ musikk.
Det andre vendepunktet kan få selv det tørreste øyet til å bli fuktig.
– Jeg fikk healing av en venn fra et firma som het Kosmisk Lysbehandling. Det ble til låten «Cosmic Healing» på albumet «Anahata». Selv syntes jeg at det var en rar låt, og jeg turte nesten ikke å spille den. Men jeg ble invitert til å spille en konsert for 200 åndelig interesserte mennesker på en sommerfestival – og spilte akkurat den sangen. Jeg husker jeg var vanvittig nervøs både før og mens jeg spilte. Da jeg var ferdig, var forsamlingen helt stille. Jeg kjente jeg ble kald og tenkte at «nå dreit jeg meg ut igjen». Det gikk nesten to minutter med stillhet. Da reiste det seg en dame – som senere ble en god venninne – og kom storgråtende opp på scenen. «Tusen takk,» sa hun, «jeg har ikke greid å gråte på 30 år, men nå fikk jeg det til.» Det var da folk begynte å interessere seg for musikken min for alvor, sier Egil.
I dag er det blitt til sammen hele tolv cd-er i sjangeren musikk for kropp og sjel – fire er guidet meditasjon.

Naturen og kornsirkler
For å kunne skape noe må man hente inspirasjon fra et sted. Egil henter det fra mange steder, blant annet i England.
– Jeg har aldri hatt den der Egypt-greia eller interessen for India som mange andre har hvor de føler seg dratt mot disse landene, kulturene og så videre. Jeg har alltid hatt det samme for England. Der fikk jeg mitt første møte med kornsirkler. Det var i Wiltshire, som er et lite område hvor det dukker opp mange kornsirkler hvert år. Etter det første besøket har jeg reist tilbake hvert år. Der føler jeg meg veldig hjemme – mer og mer for hver gang. Landskapet er som tatt ut fra en gammel engelsk tv-serie ute i naturen – en inspirasjonskilde uten sin like, sier Egil, som mener at kornsirklene er en gammel visdom som skal tilbake til oss.
– Det er veldig fascinerende. Kornsirkler er jo fullstendig i balanse, og det er en perfekt symmetri i disse sirklene. Jeg har selv sett lyskuler. På stedet hvor disse sirklene dukker opp hvert år, er det kulturminner som er 5000 til 6000 år gamle. Nettopp derfor mener jeg dette er en gammel visdom som vi skal forstå. Vi har bare ikke knekt koden ennå, mener Egil, som aldri har akseptert at ting «bare er sånn». Han har alltid søkt etter noe mer.
– I 2005 møtte jeg en opplyst mester, Vasant Swaha. Ha sa til meg: «Velkommen hjem, alt finnes allerede inni deg.» Så fikk jeg navnet Vihanga, og fra den dagen fikk jeg en ny forståelse og jeg turte å være mer menneske. Jeg kunne lettere relatere meg til andre mennesker. Jeg fant vel ut at jeg ikke kunne være stort annet enn det jeg er, smiler Egil, som hadde mye skam hengende igjen i seg etter all drikkingen, selv etter mange år uten alkohol. Selv i dag kan han merke dette. Likevel setter ikke minnene noen stopper for Egils kreativitet og skaperverk. Selv mener han at musikken han skaper, kommer til ham som en kanalisering.
– Det blir en form for kanalisering når jeg komponerer. Jeg hører melodien i hodet mitt før jeg spiller den inn. Det beste er jo at musikken min gjør en forskjell og er viktig for mange. Jeg får tilbakemeldinger på at noen har hørt på musikken min hver dag i tre år. Det er jo selvsagt en stor inspirasjonskilde for meg, forteller Egil som har forstått at han skal bruke energien sin til å inspirere andre mennesker.
– Jeg kunne like gjerne begynt å male. Det spiller ingen rolle hva jeg gjør – det hadde vært den samme energien i bildene mine som det er i musikken min, dersom jeg hadde valgt å gjøre det.