Idealistisk illustratør: Bergtatt av «Tusen og en natt»

Tekst og foto: Elisabeth Hægeland, elisabeth@mediumforlag.no

«Tusen og en natt» ble starten på Cecilia Okadas livslange drøm om å bli illustratør og grafisk designer. Men først skulle hun ut og redde verden. I flere år underviste hun i yoga og meditasjon, og hun gjorde en utrettelig innsats for barn i fattige land.

Frøet som gjorde Cecilia Okada til illustratør og grafisk designer, ble sådd da hun leste eventyrboken «Tusen og en natt» som 13-åring. Boken var full av nydelige illustrasjoner, og Cecilie ble helt bergtatt av magien i bildene og fortellingene. Hun bestemte seg for å skrive særoppgave om boken og plagiere illustrasjonene. Det gikk så strålende at hun bestemte seg for å bli illustratør.
Siden begynte hun på en kunstutdannelse i Skottland, men sluttet etter det første året. Dypt inspirert av meditasjon og med en eventyrlyst som Sinbad Sjøfareren endret hun kurs. Hun ble yoga- og meditasjonslærer på fulltid, og etter hvert ble hun yogi-nonne og vegetarianer. Så bar det ut i verden for å bekjempe fattigdom. Hun var en del av idealismen som skyllet gjennom den vestlige verden på 70-tallet.

Barnehjem i Karibia
Cecilie ble sendt til både Jamaica, Haiti og Mexico, hvor hun startet barnehjem og førskoler. I et av Kingstons beryktede slumområder etablerte hun en førskole, på en tid da Jamaicas fattige slumbeboere led under politisk vold. Skolen ble blant annet støttet gjennom en veldedighetskonsert med Ziggy Marley, Bob Marleys sønn, og Judy Mowatt, en av Marleys kordamer.
Førskolen hun startet i Mexico, lå i en vakker mayalandsby på Yucatan-halvøya. Fascinert av mayaruinene i området og den historiske mayakulturen fikk hun anledning til å studere dette på nært hold.
Det var imidlertid på Haiti hun gjorde noe av sitt viktigste arbeid som hjelpearbeider. Dit kom hun omtrent et år før diktatoren Jean-Claude Duvalier ble avsatt i en voldelig revolusjon i 1986.
 – Jeg startet et barnehjem der. Barna kom fra et område ved havna hvor folk bodde i skur av bølgeblikk og papp, hvor de sov på pappkartong, hvor de fleste ikke eide stort mer enn en bøtte og litt spiseutstyr. De levde i en fattigdom som vi her i Norge ikke kan forestille oss, forteller Cecilie. Først gav hun plass til fem barn, og utvidet antallet til åtte etter hvert. Et av barna døde senere av AIDS, og hennes sykdomsforløp og død satte dype spor.

Styrtrike støttespillere
Under revolusjonen måtte Cecilie venne seg til den konstante lyden av maskingevær, ødelagte bygninger og biler, samt nyheter om naboer og bekjentes bortgang. Så lenge hun hadde på seg oransje yoginiklær var hun trygg, for alle kjente henne igjen og respekterte henne som hjelpearbeider.
– At jeg fikk muligheten til å gjøre en innsats for de aller fattigste på denne tiden, er noe jeg fortsatt er svært stolt av, sier Cecilie. Hun samarbeidet med Unicef og ble etter hvert tildelt en pris for beste barnehjem i Port-au-Prince.
Da hun først ankom Haiti, ble hun hjulpet med gratis kost og losji av en anglikansk nonne, og møtte ellers stor velvilje blant ressurssterke folk som ville bidra til barnehjemmet. Haitis innbyggere var på den tiden enten rike eller lutfattige, og middelklassen var forsvinnende liten. I løpet av tiden på Haiti bygget hun opp et nettverk av venner blant den rike overklassen som finansierte prosjektet med månedlige bidrag, noe som var uvanlig på Haiti, hvor alle bistandsprosjekter ble finansiert utenfra. 

Klassiker på New Zealand
Arbeidet som meditasjons- og yogalærer brakte Cecilie til New Zealand, hvor hun ble boende i ti år. Her fortsatte hun på designutdannelsen hun hadde begynt på i Skottland, og traff dessuten sin mann fra Japan og fikk barn.
Før hun var ferdig med utdannelsen, ringte telefonen, og en mann spurte om hun kunne illustrere boken han hadde skrevet. Det var historiker og forfatter Barry Brailsford, som var blitt utpekt av en maoristamme til å formidle deres tradisjonelle visdom. Maoriene er urfolket på New Zealand.
Boken og de medfølgende kortene fikk navnet «Wisdom of the Four Winds», er utgitt på engelsk og tysk, og har nå blitt en klassiker på New Zealand. Innholdet og illustrasjonene i boken og kortene er basert på maorienes visdom og symbolikk rundt de mange dyre- og planteartene som finnes på New Zealand. Verdens eneste nålevende broøgle er med, samt den strutselignende fuglen kivi, som ikke kan fly, og «pounamu», maorienes hellige grønne stein.

Skjellsettende meditasjon
Sent en lys maikveld for over 30 år siden var Cecilie ute i skogen og opplevde en fantastisk følelse av naturens vårlige livskraft. Hun mediterte før hun la seg, og idet hun la hodet ned på puten, fikk hun en indre opplevelse som satte retning i henne for resten av livet.
– Jeg ble til selve livskraften i naturen og opplevde meg selv som ren bevissthet, en gylden vind som blåste over terrenget. Jeg var ikke Cecilie, jeg hadde ingen personlig eksistens. Det var en guddommelig opplevelse jeg ikke kan beskrive, forteller hun.
Siden var det som om en kran var blitt skrudd på; under meditasjon strømmet det helt nye energier. Opplevelsen gjorde at hun har fortsatt å utøve meditasjon og yoga regelmessig gjennom 30 år.
– Det gir meg en enorm drivkraft til å finne tilbake til den bevisstheten jeg opplevde da. Det gjør at jeg hele tiden er på søken, at jeg har fortsatt å meditere hver eneste dag. Det er ikke snakk om å skulke en eneste dag, sier hun.
Meditasjonen gir henne også retningen i det som ligger bak bildene hennes, og gjør at hun får lyst til å male bildene sine slik hun gjør. Det gir henne tilgang til et eget stille indre rom hvor hun henter kunstnerisk inspirasjon. Gjennom kunsten prøver hun å formidle en spirituell virkelighet som reflekterer en indre verden.
– Jeg har ikke lyst til å male nedturer og det som er vondt i verden. Jeg vil tegne noe som inspirerer andre. Den kilden jeg er i kontakt med gjennom meditasjonen, er den jeg vil formidle gjennom bildene, sier hun.

Spirituell kunst
Inngangsporten til Cecilies bilder er en rik og levende fantasi. Porten til kunsten er også preget av en noe alternativ overbevisning om det vi ser rundt oss. Mange av bildene hennes viser både alver, engler og andre naturvesener. Tror hun på slike vesener?
– Tror? Det er ikke noe å tro på. Jeg vet jo at det finnes energier i naturen som har bevissthet, men jeg vet ikke hvordan de ser ut. Jeg tegner bare ut fra fantasien. Jeg hadde ikke tegnet alver hvis jeg ikke hadde noen følelse for det. Men om disse bevisste energiene og vesenene har vinger og så videre, har jeg ingen formening om, sier hun.
Så forteller hun om forfatteren av «Messages from the Wee Folk», Jennifer A. Murphy, som hevder at hun kan se slike naturvesener. Cecilie har laget illustrasjonene i boken og på de 33 kortene som følger med. Den introduserer oss for småfolket, og forfatteren sier at det er de som har skapt boken. Småfolket oppfordrer oss til å invitere dem og naturens hellige energier til å veilede oss. De 33 kortene som hører til, har fine budskap som passer til å trekke som kort for dagen eller til spesielle situasjoner og spørsmål du har. Boken og kortene har solgt godt i tysktalende land, og har nylig kommet ut på engelsk.
Hittil har Cecilie illustrert 22 bøker inkludert barnebøker og lærebøker innen reklame og design av websider. Hennes favorittområder er den verdenen hvor engler, alver, magi, pegasuser og enhjørninger kommer til live, samt meditasjonsbilder som inspirerer til indre søken.
– Mange leter etter den type kunst. De vil ha noe som gir en slags spirituell inspirasjon, sier hun. Akkurat dette fokuserer hun sterkt på nå, fortsatt inspirert av den vakre magien fra «Tusen og en natt».

Les mer om Cecilie Okada her: www.cecilieokada.com og www.okadadesign.no