Snåsamannen Joralf Gjerstad (84): «Alle har den gode kraften»

Tekst: Elisabeth Hægeland, elisabeth@mediumforlag.no

Den gode kraften er en kraft alle har og kan bruke i hverdagslivet, mener «Snåsamannen» Joralf Gjerstad (84). Mange tror det er slitsomt å bære en slik kraft, men Joralf bærer den med glede, takknemlighet og ydmykhet – som en stor gave.

Under Oslo bokfestival i midten av september kom selveste «Snåsakaill’n», Joralf Gjerstad, til tigerstaden. Det var i forbindelse med utgivelsen av selvbiografien «Den gode kraften». Midt i Spikersuppa – blant en yrende folkemengde – møtte han Margit Sandemo og en journalist. Dagen etter ble han intervjuet foran et like spent publikum i Operaen.
I løpet av sine snart 70 år som medmenneskelig tjener har Joralf hjulpet nærmere 90.000 personer fra hele landet med forskjellige lidelser, sykdommer og plager. I tillegg har han brukt sine synske evner i leteaksjoner etter savnede personer.
Nå har det ikke akkurat blitt mindre å gjøre for 84-åringen, noe som bokutgivelser og uttallige medieomtaler har sørget for. Folk står fortsatt i lange køer for å få erfare hans «varme hender» og få synsk veiledning for ulike problemer.
Flere har spurt Joralf om han kunne ønske at han ikke hadde fått evnen til å helbrede, fordi det virker slitsomt å ha så mange trengende mennesker rundt seg. Men Joralf bærer kraften som ble tildelt ham med glede. Han synes det er en stor gave å kunne hjelpe så mange.

Tidlig synske evner
Som barn følte Joralf at han ikke var som alle andre. Ofte kunne han fortelle om ting som kom til å skje. Moren ble fortvilet over hans evner og mente det kunne være en sykdom. Verken han selv eller andre skjønte at han var synsk.
Men Joralf forteller at familien var god mot ham i hele oppveksten, og de lærte ham tidlig å være god mot andre. Moren hans oppfordret ham til å bruke sine krefter for å hjelpe andre.
Da han var rundt 11 år kom nabogutten, prestesønnen fra Snåsa, bort og bad ham om å fjerne tannpinen. Joralf bare tok borti ham litt og tannpinen forsvant. Dette gikk ryktet som ild i tørt gress over hele bygda. Joralf fikk nok å henge fingrene i, han slapp i alle fall å avertere sine evner.

Lys i regnbuens farger
Det var under krigen at Joralf for alvor oppdaget hva som skulle bli hans livsoppgave. I det stille følte han at han ble båret frem av en usynlig kraft som fikk næring av det gode. Samtidig visste han at han var fri til å velge selv – skulle han la kraften virke gjennom ham for å hjelpe andre, eller skulle han overse den og leve et normalt liv?
Svaret kom en mild januardag tidlig i 40-årene mens han gikk tur i høyden over barndomshjemmet. Da han stod og så utover Snåsavannet fikk han et underlig syn. En glorie av lys i alle regnbuens farger la seg på marken og strålte innover i bjørkeskogen. Opplevelsen gav Joralf vilje til å tjene det gode. Fra den dagen lovet han seg selv å stå til tjeneste for de som trengte hans hjelp. 
Senere i livet har Joralf fått flere lignende lysopplevelser, der han har sett lys og glorier i alle regnbuens farger. Dette har spesielt skjedd i forbindelse med helbredelser.

Spådame bekreftet evnene
På tross av vakre syner hadde Joralf store problemer med å akseptere sin evne til å helbrede, særlig som ung mann. Han trengte flere bekreftelser.
Sommeren 1947, da han var soldat i Tysklandsbrigaden, ble det holdt velferdsdager i Northeim for tyske barn. Det ble satt opp flere boder, og i en av bodene satt en tysk dame som absolutt ville snakke med Joralf. Damen gav seg ut for å være synsk. Joralf tok med seg en tolk og satte seg ned for å lytte.
– Hun begynte å fortelle om min barndom i Snåsa, fra ungdomstiden og det som angikk meg og mitt liv. Alt var riktig, minnes Gjerstad. Men da den synske skulle til å fortelle om fremtiden, nektet han å høre mer og gikk sin vei.
Senere på dagen kom tolken og fortalte hva den synske hadde sagt: «Hun fortalte at du har store evner. Du har evner som vil berike hele det norske folk, og du vil bli kjent over hele Norges land. Du kommer ikke unna det. Du er en god tjener som må bruke kraften din riktig.»
– Jeg trodde ikke noe på det. Det var veldig rart, for jeg visste jeg hadde noen evner, men at jeg skulle bli så berømt turde jeg ikke tro på, husker han.
Denne informasjonen var først vanskelig å takle, men ikke lenge etter forstod han at han måtte fortsette å hjelpe folk.

Bruker den gode kraften
Snåsamannen kan ikke forklare hva som gjør at folk blir friske når han helbreder dem – det mener han ligger i skjulte krefter. Men han kan fortelle om hvordan det oppleves å ha den gode kraften.
«Jeg ville synes det var svært vanskelig om det var min kraft som kunne gi helbredelse. Om så var, ville jeg miste all tro på skaperens storhet. Da var jeg i meg selv størst, uten noen til å styrke meg», skriver han i forordet av sin selvbiografi «Den gode kraften» (2010).
Etter at Ingar Sletten Kolloens biografi «Snåsamannen» kom ut i 2008, var det mange som spurte Joralf om han selv kunne skrive en bok om sine evner og fortelle hvordan alt skjer. Dermed satt han seg ned i fjor vinter for å skrive om sitt eget liv.
– Jeg skrev en bok om ting jeg syntes var viktig å minnes, om opplevelser med folk fra forskjellige landsdeler og fra min barndom, ungdom og alderdom, forteller han.
Den gode kraften er en kraft han mener alle bruker, og ofte kan denne kraften tilskrives uforklarlige hendelser og mirakler som skjer rundt og med oss.
– I tanker, ord og gjerninger, med vilje og håp kan man få styrke til å gjøre det som er godt, sier Joralf.

Alle er født med kraften
Midt under sceneintervjuet i Spikersuppa med Snåsamannen og Margit Sandemo vender Joralf blikket utover mot tilskuerne som stod i kø langt utover Karl Johan.
– Dere som står her nå betrakter kanskje Margit og meg som noe stort i samfunnet. Men også dere har evner og krefter i dere selv som dere må hanskes med. Dere må ikke bare henvende dere til healere og de som har evner som oss. For mange av dere har nok opplevd ting som harmonerer med det vi har opplevd, men dere snakker ikke om det. Men jeg tror dere bør gjøre det, for det dere opplever hører til skapelsen. Alle mennesker har den gode kraften. Det er ikke bare én, men flere egenskaper som hver enkelt kan kontrollere, sier han.
Man trenger ikke være Snåsamann for å skjønne at alle mennesker trenger mer av denne gode kraften. Men han kan i det minste bidra med noen kloke ord.
– Hele folket kan få den gode kraften. Når man søker og finner fred i seg selv, da leter du etter kraften din. Da slutter du å tenke på andre med misunnelse. Du går inn for å finne rettferdighet og fred i deg selv – da møter du kraften, og den er sterk, sier Joralf.
– Hvorfor velger vi ikke å bruke den gode kraften mer?
– Folk er opptatt av økonomi, velstand og søker store ting økonomisk. De arbeider mest for seg selv for å nå toppen i økonomien og få ære og prakt av folket på det grunnlaget. Den æren du får slik, er ikke stor, mener Snåsamannen.

Tar ingen ære selv
Gjennom sine snart 70 år som helbreder og synsk har Joralf hjulpet mange mennesker fra ulike miljøer og landsdeler. Men når han tenker seg om synes han ikke at han kan ta noe ære av alt han har gjort.
– Jeg vil ikke bli æret så høyt. Om folk skriver store ting om meg nå, så betyr det lite i forhold til de store ting jeg har opplevd, synes han. I boken sin skriver han at han verken kan ære seg selv eller noe annet menneske for den gode kraften:
«Kjernen i denne kraften kan jeg ikke ære noe menneske for. Den tilhører storheten i skaperverket. Denne kraften er tildelt meg for at jeg skal stå til tjeneste. Jeg må behandle alle mennesker likt.»
Hvis det er noen Joralf ønsker å ære, så er det kona Signe. Uten henne tror han ikke at han hadde fått så mye oppmerksomhet. Da folk kom og bad om hjelp, var Signe alltid snar med å oppfordre sin mann om å hjelpe.
– Hvis Signe ikke var med meg, ville jeg nok ikke hjulpet så mange mennesker og jeg hadde kanskje mistet evnen til å hjelpe. Det er ergerlig at jeg skal være æresgjest for folket, mens det faktisk er Signe som er lyset i vår familie, mener Joralf.

Vil ha kvakksalverloven tilbake
Gjennom alle sine år som håndspålegger, helbreder og synsk, har Joralf truffet mange andre healere. Men han er skeptisk til healere som mener de kan helbrede alt og alle. Han tror vi må være veldig ydmyk for den gode kraften og bruke den med stor varsomhet.
– Jeg synes Stortinget og regjeringen må stoppe dette litt. Kvakksalverloven må innføres igjen, mener Joralf. Han sikter spesielt til healere og alternative terapeuter som sprer falsk markedsføring, og nevner blant annet en han vet om som har en plakat hvor det står at «99 prosent av de som blir behandlet av meg blir friske».
Snåsamannens oppfordring er at healere må bruke samvittigheten. Dessuten mener Joralf at det har blitt altfor lettvint å bli healer.
– Folk finner ut at de skal gå på et 14 dagers kurs på en healerskole, og så kommer de tilbake og forteller at de er healere. Deretter går de ut og gir falske forklaringer på sykdommer, og de vil ikke ha noe med helsevesenet å gjøre. Det er helt feil, mener Joralf. 

Godt samarbeid med leger
Som synsk healer har Joralf ofte oppdaget forskjellige sykdommer som folk ikke vet om selv enda. I slike tilfeller har han henstilt dem til leger og sykehus for undersøkelser.
– Jeg har møtt folk som vil ha behandling, og jeg nektet. Men jeg sier at jeg kan ta imot dem etter at de har vært på sykehuset, sier Joralf.
Han mener å ha berget mange fra døden på den måten, eller i alle fall forlenget levetiden. En del av dem var kreftpasienter som ikke visste at de hadde kreft. Andre var tilsynelatende friske, men etter at de var hos Joralf fikk de påvist en diagnose hos legen.
Mange av dem Joralf har tatt imot er pasienter som er oppgitt av helsevesenet. En av dem var en kvinne som bare hadde tre-fire måneder igjen å leve. Fem dager etter den første håndspåleggelsen dro hun til sykehuset for å få en ny undersøkelse. Da fikk hun høre at sykdommen hadde forandret seg, og at overlevelsessjansene var store. Selv om sykdommen var ondartet, levde hun videre i syv år til. Midt i det hele ble hun gravid og fødte en sønn.
Samarbeidet med leger går begge veier. Leger søker også Joralfs hjelp, spesielt når de ikke klarer å finne årsaken til lidelser. Joralf kan finne ut hva problemet er og hvor det sitter. Dette samarbeidet har reddet ham fra mye ondskapsfullt bygdesladder for flere år siden.
– De gikk løs på meg i avisa. De sa jeg var direkte farlig og det var mange rykter ute og gikk, forteller Joralf. Men da legene i bygda begynte å forsvare ham ved å si at Joralf aldri hadde skadet noen, snudde lokalbefolkningen.

Frivillig tjener
Forskjellen på Joralf og de fleste andre healere er at 84-åringen aldri har tatt betalt for sine tjenester. Han ser det heller som sin plikt å hjelpe andre.
– Skal jeg helbrede folk, vil jeg ikke ta betaling. Å gjøre noe som kommer andre til nytte, det er det som er tingen, sier han. Joralf jobber etter streng legeetikk og derfor har han aldri oppgitt ett eneste navn på noen av de som har ringt ham eller kommet innom huset hans.
Når folk oppsøker ham for å få hjelp, har han ingen oppskrift på hva han skal gjøre. Det kommer an på personen og på den usynlige kraften han samarbeider med, beskriver han.
«Når jeg tar på vedkommende, merker jeg hvor det mennesket har plager. Jeg får selv smerter, eller får overført i tankene mine en følelse av hvilken sykdom det er snakk om.»

Kjølige «varme hender»
De «varme hendene» sine forstår han seg ikke på selv, for hendene hans er kjølige å ta på. De er også kjølige mens han behandler. Likevel kjenner pasientene at varmen strømmer ut.
Mange tviler på at dette er mulig, og selv de som opplever det kan begynne å tvile på sine egne sanser og det de føler under healingen. Men ifølge Joralf er det nok mer enn bare hendene som gjør susen:
«Hendene mine er viktige, men uten viljen og tenkeevnen min hadde jeg ikke maktet å helbrede noen», skriver han. Mye av næringen til sitt indre liv har Joralf fått gjennom sin kristne tro og forholdet til Snåsa kirke. Her jobbet han som klokker i 16 år, og i løpet av den tiden var det mange som fikk vite om hans evner. Etter gudstjenestene kom mange til ham for å prate, noe som ble en stor belastning og førte til at han sluttet som klokker.
Joralf har også prøvd å slutte som helbreder ved flere anledninger, men hver gang har han fått bekreftelser på å fortsette. Selv om han også må ta hensyn til Signe og familien sin, vil han la den gode kraften få fullføre sitt virke.



Bøker om Snåsamannen:
•    «Den gode kraften» (2010) av Joralf Gjerstad, Gyldendal forlag
•    «Snåsamannen – Kraften som helbreder» (2008) av Ingar Sletten Kolloen, Gyldendal forlag
•    «Det godes vilje – minner fra liv og virke» (2004) av Joralf Gjerstad, Trøndersk forlag
•    «Med varmt hjerte og varme hender: trollmannen Joralf Gjerstad fra Snåsa» (2000) av Arvid Erlandsen, Hojem trykkeri