Fikk bedre forhold til barna

Tekst: Elisabeth Hægeland, elisabeth@mediumforlag.no 
Foto: Odin Roll-Hansen (illustrasjonsfoto)

Etter at de gikk på ForeldreSkolen, har Nina Tornes og Stein-Fredric Svendsen fått bedre og mer bevegelige forhold til barna sine. 

I mange år var Nina Tornes syk med kronisk utmattelsessyndrom (ME), og følte at hun ikke strakk til som mor. Da fikk hun ofte dårlig samvittighet overfor barna sine. 
– Jeg følte at jeg var en elendig mor med kort lunte, og jeg ble fort sint og irritert, sier hun. Derfor mente hun det ville være fint å prøve ForeldreSkolen.
Her gikk hun i en gruppe på fem til åtte andre foreldre. Først snakket de litt om det som var vanskelig, før Sara Eline kom med et tema de skulle jobbe med. De mediterte litt, og kjente etter i kroppen for å komme inn til følelsene. Siden snakket hver og en om hvor de var i forhold til temaet.
– Det var innmari flott, for vi så at vi ikke var alene om det som var sårt og vanskelig. Vi kunne trille ball med hverandre. Det var nært og fint. Ingen hadde masker de måtte forsvare seg med, det gikk fra hjerte til hjerte. Jeg opplevde en stor åpenhet for at vi er mennesker, og at vi alle gjør feil, forteller Nina.
For henne var det fint å få aksept for at man er som man er. Syk eller ikke syk – hun er den beste for sine unger uansett. Denne aksepten gjorde spesielt godt i en periode da hun følte seg elendig.

Mer takhøyde og åpenhet
På kurset reiste de noen ganger tilbake til sin egen barndom for å hente frem opplevelser og følelser de selv hadde da. Slik skulle de få en større forståelse for sine egne barn.
– Relasjonen til alle barna har blitt veldig mye bedre nå. Nå er det mye mer interessant å snakke med dem. Barn kan lære oss utrolig mye, sier Nina, som er mor til en niåring og to tenåringer. Dessuten opplever hun mer takhøyde både for seg og barna sine når det gjelder å få uttrykke følelser. Hvis noen gråter, får de gråte ut. Og selv når noen er rasende, kan de rase ut i stedet for å holde igjen. Åpenheten overfor barna er også blitt større.
– Å vikle meg selv ut er den beste gaven jeg kan gi barna mine. Det gir dem mye større frihet og mulighet til å utvikle seg selv. Hvis jeg var rigid, ville jo også de blitt det. Jeg håper dette gir mer «geléunger» som kan være mer «stretchy», men likevel holde sammen og ikke knekke så lett. Det sterkeste treet er kanskje ikke det som står stort og tungt, men et tre som kan bøye seg i stormen og reise seg opp igjen, filosoferer Nina.

Følger indre impulser
Ønsket om et bedre samspill med datteren var Stein-Fredric Svendsens motivasjon da han begynte på ForeldreSkolen. 
– Jeg har hatt mye gode opplevelser, og er mer til stede med datteren min. Selv om jeg er den voksne, lar jeg henne få være med å bestemme. Jeg merker at ting har blitt mer harmonisk hjemme. Nå føler jeg at min datters temperament kan bli brukt til noe kreativt, og det er lettere å få henne med på ting, bemerker Stein-Fredric.
Spesielt takknemlig er han for at Sara Eline hadde fokus på hva som føltes riktig for han og hans relasjon til datteren, i stedet for hva alle andre synes.
– Jo mer jeg følger min indre stemme, jo mindre trenger jeg å heve stemmen eller bli streng, sier han. Han merker også at han er mer bevegelig når det gjelder å innrømme det overfor datteren hvis han tok feil om noe. Andre ganger kan han holde fast på sitt hvis han virkelig føler at det han sier, er riktig – selv om datteren er uenig.
Noen ganger kan han la datteren være rasende og bare observere hva som skjer, i stedet for å be henne slutte å skrike. Han lar henne uttrykke seg og gå gjennom følelsene.
– Det handler om å møte barn med solidaritet og å snakke til dem som likeverdige mennesker, sier Stein-Fredric. Noen ganger merker han at voksne pålegger barna ansvar og sine egne følelser, slik at de gir barna dårlig samvittighet. Ofte tror han dette handler om at de voksne ikke har lyttet godt nok innover i seg selv.
På ForeldreSkolen lærte han å legge merke til når barnet trigger noe i seg selv, og når han begynner å pålegge barnet sine egne følelser. Noen ganger merker han at datteren hans lever ut en spontanitet han selv ikke fikk levd ut som barn. Misunnelsen han kan føle i forhold til dette, kan han nå synliggjøre, for nå kan han innrømme sine feil overfor både seg selv og datteren. Han prøver ikke å forstå følelsen, men bare akseptere at den er der. Når han gjør dette, kan datteren plutselig komme og gi ham en klem.
– Barn reagerer mer på hva du utstråler, enn på hva du sier. De har veldig kontakt med det sanselige språket som mange voksne har glemt. Vi dekker over med det mentale språket, forklarer Stein-Fredric.
På ForeldreSkolen merket han at det var sterkt fokus på å bevare barnets egenverdi. Det flotte med Sara Eline var at hun ikke pøste på med sannheter og moral. Én ting er at hvert barn har sitt eget potensial og menneskeverd. Men sannheten om hvordan man skal utføre rollen som foreldre, ligger i hver enkelt.  

Les mer om ForeldreSkolen her