Margit Sandemo (84) fortsatt like aktiv: Skriver på bok nummer 172!

Tekst og foto: Merete Evertsen

Margit Sandemo måtte bli 40 år før hun fant kunstnerformen som er hennes, nemlig forfatterskapet. Mest kjent er hun for Sagaen om Isfolket, som halvparten av den kvinnelige norske befolkningen leste med spenning og andakt på 80-tallet. Sagaen åpnet en ny og for mange ukjent verden av mystikk, kjærlighet og sex, og da med det overnaturlige som fundament.

Medium møter 84 år gamle Margit Sandemo i sitt hjem i Skillinge, langt syd i Sverige. Et blidt fjes bak en hvit lugg tar i mot og byr på kake og kaffe. På mange måter virker hele situasjonen surrealistisk. Den lille damen som har skapt fantastiske eventyr med høy faktor av mystikk skal vel heller by på godt gammeldags heksebrygg fremfor kaffe…
Margit har vært banebrytende gjennom sitt forfatterskap i Norge. Hun har turt å snakke om det som helst ikke skal nevnes – det overnaturlige. Ikke bare snakket hun, men hun nådde også gjennom med sitt budskap. På 80-tallet, da Sagaen om Isfolket, som utgjør hele 47 bøker, ble det utgitt én bok av gangen over flere år, og leserne ventet i tålmodig spenning på neste utgivelse. Margits navn, samt rollefigurene i sagaen, var på alles lepper. For Margit ble bøkene en seier i forhold til sin misjon i livet.
– Jeg har to misjoner i livet som jeg mener er betydningsfullt, røper Margit. – Det ene er å få folk til å lese. Det har jeg fått mange tilbakemeldinger på at jeg har greid. Jeg har fått folk som i utgangspunktet ikke liker bøker eller i det hele tatt å lese til å forandre mening. Mange har gjennom mitt forfatterskap oppdaget bøkenes fantastiske verden. Min andre misjon er å fortelle at det overnaturlige er naturlig. Det har jeg selvsagt fått mye pepper for opp gjennom årene, smiler Margit, og rister på hodet.
Det har vært mange som gjennom årenes løp har ønsket å lage film eller tv-versjoner bygget på Isfolket. Men det har aldri blitt noe av.
– Jeg har fått hele 23 henvendelser om tv-serier, men det har strandet hver gang. Karakterene i bøkene har mye karakter, og det er veldig vanskelig å skulle plukke ut noen som kunne spille de forskjellige rollene. Det ble laget en musikal som var oppsatt i Drammen for noen år siden som var bygd på de tre første bøkene. I sommer har det også vært spilt teaterstykke i Valdres som omhandler livet til Sol, som også er fra de tre første bøkene.
Margit var tilskuer under premieren på forestillingen, og hun var strålende fornøyd med resultatet. Så fornøyd at gledestårene rant.
– Det er ikke til å stikke under en stol at personene i Sagaen om Isfolket har mye karakter. Spesielt Tengel, Sol og Silje, som er rollefigurer i forestillingen. Jeg slår et slag for fantasien, og det er den jeg setter i sving når jeg skriver. Ikke bare hos meg selv, men hos leseren også. Det kan være veldig vanskelig å realisere en fantasikarakter. Mange har skapt sine egne bilder av karakterene og kan lett bli skuffet, men Paul Ottar Haga som Tengel og Heidi Tuud Ellingsen som Sol greide å få fram essensen av karakterene. Noen ganger må man jo bare ta sjansen, og denne gangen synes jeg det ble veldig bra.

Kunstner
Margit har visst at hun er kunstner hele livet. Men det gikk lang tid før hun fant ut hvilken kunstnerform som er hennes.
– Jeg har prøvd alt. Jeg har til og med spilt teater på Ingemar Bergmanns første oppsetning i Stockholm. Men det var ikke et tap for teaterverdenen at jeg sluttet, sier Margit og ler hjertelig. – Jeg var ikke særlig flink. Jeg malte også i mange år og har masse bilder. Men det var forfatterskapet som ble viktigst for meg.
Margit begynte å skrive ukebladsromaner på 60-tallet. Det holdt hun på med i mange år. Siden har det blitt hele 171 bøker – til nå.
– Jeg holder på med nummer 172 nå. Det er et mareritt! Jeg har aldri brukt så lang tid på en bok før. Jeg må gjøre mye research. Det er det kjedeligste jeg kan tenke meg. Men så er dette mitt livs lengste bok. Den handler om Dronning Yrsa som levde på 500-tallet. Hun har eksistert, og da må jeg prøve å holde meg til fakta, sier Margit og grøsser bare ved tanken på hvor slitsomt hun synes det er.
– Det var ikke som da jeg skrev Dødens have om da Shira var i livets grotter. (Sagaen om Isfolket) Da skrev jeg som i feber og hadde boken ferdig på 11 dager.
En av Margits store drømmer har vært at Sagaen om Isfolket blir utgitt på engelsk.
– Isfolket er nå oversatt til engelsk, og det har åpnet seg en helt ny verden. Tenk hvor mange mennesker jeg kan nå da og kanskje få flere som ikke liker å lese til å endre mening. Det stopper ikke der heller. Portugal, Spania, Hellas, Russland og Tsjekkia er også interessert. Jeg har en spennende og travel periode foran meg. Lansering og reising vil ta mye av min tid fremover, sier Margit og rister litt på hodet.
– Jeg sa til meg selv at jeg var ferdig med å reise etter nyttårsaften 2007. Men jeg har aldri reist så mye som etter det!

Potte sur
Margit har solgt hele 38 millioner eksemplarer av sine bøker. 25 millioner av disse er Sagaen om Isfolket. Hun får et lurt glimt i øyet og kikker på skrå under den hvite panneluggen.
– Dersom folk tror jeg er rik på penger, så tar de feil. Jeg har gjort av meg med alle pengene. Og bare for å ha sagt det: Piratkopier av bøkene mine tar jeg som en kompliment, men man blir ikke rik på den virksomheten, sier hun og ler høyt
Margit er født på Toten, men da foreldrene ble skilt, flyttet hun sammen med moren og fire søsken til Sverige da hun var 6 år. I årene som fulgte har hun i perioder bodd i begge landen helt til hennes nå avdøde ektemann Asbjørn for 20 år siden bosatte seg permanent i Skåne syd i Sverige. Hun syntes det til tider kunne bli slitsomt med all oppmerksomheten i Norge.
– Jeg er jo ikke like kjent i Sverige som i Norge, og det var godt med litt fred og ro i perioder. Likevel er det godt å bli gjenkjent for sitt arbeide, bare det ikke blir for mye oppmerksomhet. Da jeg bodde i Danmark for mange år siden, var det ingen som kjente meg igjen. Da ble jeg jo potte sur, røper Margit med et fnys. – Jeg sier vel egentlig ja takk til begge deler. Det er fint med oppmerksomhet, mens andre ganger er det godt å være anonym.
– Er du mest norsk eller svensk i ditt hjerte?
– Jeg kjenner meg nok mest norsk, men når nordmennene gjør noe dumt, da er jeg svensk, fniser Margit. – Men nordmennene er best i sport, spesielt vintersport. Når det er en gullmedalje i sikte for en nordmann, er jeg veldig norsk.

Det overnaturlige.
Det er mange hendelser som Margit kan se tilbake på gjennom et langt liv. Mange av disse er av den uforklarlige sorten. De første hun kan huske er fra da hun var 8 år.
– Jeg så min hjelper første gang som 8-åring, i alle fall som jeg bevisst kan huske. Jeg visste at jeg hadde sett ham før. Jeg kjente ham igjen på en måte. Mest sannsynlig har jeg sett ham da jeg var enda yngre. En annen episode jeg husker fra den alderen er at jeg så en mann som hadde hengt seg i et tre. Jeg løp hjem til mamma og fortalte hva jeg hadde sett. Da ble det oppstandelse. Masse mennesker skulle undersøke hva som hadde skjedd. Men da vi kom tilbake hvor jeg hadde sett den hengte mannen, var det ingen der. Til og med naturen rundt hadde forandret seg. Treet mannen hang fra var der ikke en gang. Naboen fortalte at det i forrige århundre var en mann som hadde hengt seg på nøyaktig det samme stedet. Jeg var redd for at jeg skulle se dette synet igjen. Jeg trodde jo at det jeg så var virkelig.
Mange år senere hadde Margit lært seg at det hun opplevde var helt naturlig, på tross av at ikke alle andre var som henne. Det var et slit å komme så langt i prosessen, for Margit hadde ingen rundt henne som forsto hvorfor hun var som hun var. Heldigvis var det en lege som fortalte Margit hva som feilte henne. Hun var synsk.
– Jeg ser jo saker og ting, så jeg vet jo i dag at det er helt naturlig. Men klarsyntheten min er det litt dårlig med akkurat nå. Jeg ser bare vesener fra andre dimensjoner og på den andre siden. Saker og ting som jeg vil skal skje, skjer – og ting som jeg leter etter dukker opp. Når jeg i dag ser ting framstår det som en form for energi, mens jeg før helt krystallklart kunne se detaljer. Jeg savner faktisk å kunne se dette tydelig. Framtiden ser jeg heller ikke lenger, smiler Margit og trekker på skuldrene.

Vi får hjelp
Margit mener at vi får all den hjelpen vi behøver, vi må bare be om den og være åpen for hvordan vi får svar.
– Alle har en hjelper vi kan snakke med. Alle kan kanskje ikke føre en dialog med hjelperen, men du kan snakke med din hjelper. Du vil alltid få svar, men på forskjellige måter. Det kan kanskje være noe uvanlig som dukker opp, noe som vanligvis ikke skjer. Andre ganger popper kanskje svaret opp i hodet ditt uten at du tenker på det. Det er viktig å ikke presse fram et svar, for da produserer du svaret selv.
– Kan du nevne et eksempel på en slik hendelse?
– For ikke så lenge siden kjente jeg meg uggen og regnet med at det var en forkjølelse på gang. Da spurte jeg etter cayennepepper, som jeg bruker i slike tilfeller. Bare en liten stund senere stod det plutselig en boks i vinduskarmen på kjøkkenet. Det er sånn det fungerer. Når jeg behøver ting, dukker de opp. Det er også et par episoder med husdyr hjemme. En hund vi hadde for mange år siden hadde en sjelden sykdom som dyrlegen sa at ingen hund hadde overlevd. Hele hodet til hunden var lammet. Jeg ba hunden snakke med sine venner på den andre siden og fortelle at jeg behøvde ham her hos meg litt til. Dagen etter var hunden helt frisk. Dyrlegen trodde ikke det han så. En annen episode skjedde for bare noen uker siden. Villemann, hunden jeg har nå, var syk. Han hadde vært plaget med magen en periode. Han lettet på øret da jeg sa til ham at jeg behøver ham, og dagen etter var han frisk.
– Hender det at hjelperne dine gjemmer ting for deg for å erte?
– Det er småfolket som gjemmer ting, ikke hjelperne. Småfolket er sånn ertete, ler Margit, og forteller at småfolket er små menneskelignende vesener som lever i naturen. Margit har sett disse mange ganger og snakker om dem som om de er helt hverdagslig for folk flest.

Trenger fantasien
Margit mener at uten fantasien er hun ikke noe. Men likevel har hun ut fra fantasien skrevet om steder som finnes i virkeligheten.
– Det har hendt mange ganger, og det kommer nok av at jeg ser bilder inne i hodet mitt mens jeg skriver. Jeg skriver som en film, om jeg skal prøve å forklare hva jeg gjør. Jeg husker jeg skrev om en gammel hytte opp på fjellet på Dovre som ble besøkt av noen kvinnelige demoner. Jeg hadde skrevet hele historien, og da vi reiste forbi i ettertid, ble jeg så nysgjerrig at jeg måtte undersøke det jeg hadde «sett» i hodet mitt og skrevet om. Landskapet jeg hadde beskrevet i området var helt likt. Vi gikk innover fjellet– og der stod hytta jeg hadde beskrevet. Selvfølgelig ble jeg nødt til å flytte hele historien i boka. Eierne av hytta hadde sikkert ikke blitt glad for beskrivelsen av hytta som var full av demoner, ler Margit.
– I boken om Fergemannen i Isfolket-serien, satt jeg på hytta på fjellet i Valdres og skrev. Asbjørn var bortreist og jeg var helt alene. Handlingen ble så skummelt at jeg ikke turde å være alene. Jeg reiste til Fagernes og tok inn på hotell fordi jeg ble så skremt. Snakk om å leve i sin egen verden, humrer Margit. – I dag gjør jeg ikke noe hvis jeg ikke skriver, og sånn har det vel nesten vært bestandig. Jeg trenger virkelighetsflukten som det å skrive innebærer for meg. Det er nesten som jeg skriver for å ha en unnskyldning for at jeg lever.

Hvem er Margit
Margit sperrer opp øynene og vifter avergrende med hendene til spørsmålet.
– Men det vet da vel ikke jeg, ler hun høyt. – Jeg kan kanskje beskrive meg selv som jeg ser meg. Jeg er idealist, eskapist – jeg flykter fra virkeligheten. Jeg er også slurvete og lat. Det er bare å se på kontoret mitt. Det er fullt av alskens rare greier og papirer. Det er snart ikke plass til meg selv der inne. Margit viser vei til kontoret. På pulten står en skrivemaskin. Datamaskiner og Margit har ikke innledet et vennskapelig forhold, så hun holder seg til maskinen hun er komfortabel med. Det blir mindre krøll og forstyrrelser for fantasien på den måten, synes hun selv. Skrivebordet er plassert under det eneste vinduet i rommet. Margit overdrev ikke, rommet er overfylt, mest med bøker og papirer i diverse hauger over alt. Hun setter seg foran skrivemaskinen, klar til å fotograferes. Hun prøver å legge albuen på bordet for hun vil se drømmende ut på bildet. Det blir et heller mindre vellykket forsøk, for albuen sklir utenfor kanten med et rykk.
– Har du sett, utbryter Margit. – Jeg bør kanskje ta det som et hint når jeg ikke har plass til albuen min engang. Margit ler og prøver igjen, men må gi opp. Det er ikke plass til albuen hennes på skrivebordet.
– Ord er spennende, smiler Margit. – Det er spennende å sette sammen ord til en historie. Det er mye lettere å skrive om overnaturlige ting når det er avstand i tid og rom. Dersom jeg sitter i Egypt og skriver, er det lettere for meg å skildre for eksempel Island, fjellene i Norge eller landskapet i Skåne. Der har du vel fantasien min igjen. Får jeg ikke bruke den, blir det ikke noe…
– Min favorittmåned er november, forsetter Margit. – Da får jeg nemlig skrive i fred. Det er ingen som kommer og maser om at jeg må ut i det fine været. Ikke drikker jeg kaffe eller røyker sigaretter. Da jeg var 8 år bestemte jeg meg for det. Jeg røykte en sigarett i smug og sa til meg selv – aldri mer! Da jeg var 40 drakk jeg vin, og bestemte meg for at dette vil jeg ha mer av. Så har du naboen da… Margit kikker ut av vinduet og sukker. – Han har bygd et digert hus på nabotomten som sperrer utsikten min til havet. Det skulle ikke vært lov, sier Margit og viser vei til vinterhagen. – Se, vi ser ikke sjøen, kun naboen!

Kjærlighet
Hvilken dag er den lykkeligste dagen i livet ditt?
– Oi, det er jo så mange dager å ta av. Margit samler tankene så pannen folder seg. – Det må være den dagen bøkene mine kom ut på engelsk, tror jeg. Det har vært så mange dager at det er vanskelig å plukke ut én. Jeg kan jo ikke si dagen jeg traff Asbjørn, for da var jeg syk. Men til gjengjeld har jeg hatt et topp liv sammen med han. Margit reiser seg mens hun snakker. – Visste du at Asbjørn var 197 cm? Hun kommer tilbake med et bilde av sin avdøde mann. Han er en pen, høyreist mann som smiler fra et svarthvitt foto. Jeg ser på den lille damen som står foran meg. Margit smiler.
– Ja, han var en del høyere enn meg.
– Hva er kjærlighet for deg?
– Asbjørn og jeg var gift i 54 år og kranglet ikke en eneste dag. Aldri! Min oppskrift på et godt ekteskap er hensyn, hengivenhet, lojalitet og humor. Er disse momentene til stede har et forhold en grunnmur som ikke lar seg rive ned så lett, tror jeg da, understreker Margit. – Det er viktig å ta vare på hverandre. Ikke bare familien, men alle sammen! Vi bør bli flinkere til å fremheve det positive med alt og alle. Det negative kan være, mener nå jeg.
Det intuitive
At Margit har vært en frontfigur for andre med overnaturlige evner er hevet over enhver tvil. Margit stod fram og påsto at det overnaturlige er helt naturlig. Det var mange som kjente seg igjen i det hun fortalte.
– Jeg har fått masse brev fra andre som også er synske og som ikke har turt å stå fram og fortelle om det. Det er godt å vite at jeg har hjulpet andre, og i tillegg har jeg fått bekreftet at jeg ikke er alene om disse evnene. Brevene har hjulpet meg også. Jeg har fått over 60.000 brev. Fem av dem har vært negative og fra de ypperste kristelige folkene. En kristen sekt i Norge brant bøkene mine. Det ble mye skriverier da. Hva annet kunne jeg gjøre enn å takke for god PR? Margit ler godt tenker seg litt om før hun fortsetter.
– Grensen mellom det å være intuitiv og synsk er hårfin. Mange har opplevd å tenke på en person som de ikke har sett på lenge, og plutselig dukker vedkommende opp eller ringer. Følelsen av déjà vu (en følelse av at du tidligere har opplevd eller sett en ny hendelse) har også mange opplevd, og det er faktisk en ting som vitenskapen også aksepterer. Men jeg vet ikke hvor den grensen går, understreker Margit.
– Kan man utvikle seg fra å være intuitiv til å bli synsk?
– Jeg tror ikke man kan lære å bli synsk. Enten så er man det eller så er man det ikke. Som jeg tidligere sa har jeg vært av og på sånn cirka ti år av gangen. Når det ikke virker kan jeg ikke presse frem syner heller. Det ville jo være et resultat av min fantasi, og det blir jo helt feil. Jeg har litt blandet syn på spåkoner. Mange er seriøse, mens andre dessverre ser på det bare som en inntektskilde.
– Finnes det noe du er redd for? Margit ler hjertelig.
– Klart det. Jeg er veldig redd for hester selv om jeg synes de er utrolig vakre. Jeg ble skremt av en hest da jeg var liten og den skrekken har jeg hatt med meg hele livet. Ellers har jeg PC-skrekk og rulletrappfobi. Flyplasser kan være et stort problem for meg, men heldigvis finnes det nesten alltid en heis jeg kan bruke. Margit tenker seg litt om.
– Jeg har samme syndrom som prinsesse Victoria i Sverige. Jeg glemmer ansikt og navn. Det kan være slitsomt til tider. Men heldigvis har jeg ikke samme presset på meg som Victoria, smiler Margit.
Intervjuet er over og jeg setter meg i bilen utenfor huset til Margit. Hun vinker blidt farvel fra trappen og forsvinner inn i huset. Jeg setter nøkkelen i tenningen og vrir om. Ingenting skjer! Bilen er død... Jeg blir kald på ryggen bare ved tanken på at jeg skal bli sittende fast langt sør i Sverige. Jeg kikker meg rundt. Er det småfolket som erter meg?
– Kjære hjelper. Kan du se til at denne bilen starter slik at jeg kommer meg hjem til Norge? spør jeg spent. Jeg vrir om nøkkelen en gang til. Bilen starter med et brøl!

Margit Sandemos mest kjente romanserier:
Sagaen om Isfolket (1982 – 1989)
Heksemesteren (1991 – 1994)
Sagnet om Lysets Rike (1995 – 2000)
De svarte ridderne (2000 – 2003)
Blålys (2004)
Trollruner (2005 – 2007)