Usynlige krefter skaper redsel for familie på fire: Barna blir vekket om natten

Tekst og foto: Merete Evertsen

Lena Brennholm (41) skjønner ikke helt hva som skjer i huset deres. Noe merkelig er det, for ungene blir vekket midt på natta av at noen klyper dem hardt i armen, Lena føler at noen vil dytte henne ned trappen, mens kunstige blomster «kryper» opp av vasen og legger seg på midt på badegulvet, tilsynelatende helt av seg selv. Det som plager den lille familien mest, er at barna våkner skrekkslagne midt på natta.

Lena Brennholm (41) tar kontakt med Medium fordi hun ikke lenger orker å være skremt i sitt eget hus. At hun er sikker på at det er usynlige krefter som herjer i huset, er én ting. Hun greier å forholde seg til det. Det er verre at de to barna hennes ikke får sove i fred om natta.
– Det er veldig mye søvnproblemer i huset vårt. Ungene blir forstyrret nesten hver natt. De våkner hylende og holder seg til armen. Det er et eller annet som vekker dem ved å klype dem i armen på samme stedet hver gang, sier Lena lettere fortvilet.
I sitt arbeid som healer er hun vant til å jobbe med energier, og er ikke ukjent med at det finnes mer mellom himmel og jord enn det blotte øyet kan oppfatte. Lena, hennes mann Arild og deres to barn Sofia (5) og Theo (9) bor på Frogner i utkanten av Oslo. Jeg bestemmer meg for å ta en nærmere kikk på energiene som plager den vesle familien. Jeg ankommer en vakker dag, og været og forholdene tilsier at alt bare er fryd og gammen i det lille etablerte boligområdet.

Energien forandrer seg
Straks jeg går inn døren i huset, endrer energiene seg. Jeg er ikke i tvil om at huset har flere «gjester» enn de fire som ifølge folkeregisteret bor på adressen. Vi setter oss ned i stua med en kopp kaffe slik at Lena kan fortelle mer om hva hun og familien opplever i huset.
– På badet har jeg satt en vase med noen falske blomster for å pynte opp. En dag jeg kom ut av dusjen, lå en av blomstene midt på gulvet, pent plassert på badematta. Det var ingen barn hjemme som kunne ha gjort det, og ikke på noen måte kan den ha havnet der slik av seg selv. Jeg kom rett ut av dusjen. Det var ingen andre hjemme, og blomsten stod godt plassert i vasen da jeg gikk inn i dusjen. Resten av vasen stod pent på plass med resten av blomstene oppi. Jeg kjente det grøsset langt inn i benmargen. Jeg er ikke akkurat lettskremt, forklarer Lena. – Jeg tror jo på at enkelte sjeler henger igjen og lager uro, men energiene som er her i huset, gjør at jeg føler meg utrygg. Det er ingen god følelse. Det gjør også at jeg synes det er vanskelig å forklare det som skjer til barna. Jeg vil jo helst ikke skremme dem mer enn nødvendig. Men de merker ting selv, og jeg vet jo ikke helt hva jeg skal si, sukker hun.

Stiv av skrekk
Det er ikke bare ungene som får nattesøvnen sin forstyrret. Lena våkner også noen ganger midt på natten, stiv av skrekk, uten å kunne sette fingeren på hva det er som gjør henne så redd.
– Det hender at jeg våkner midt på natta uten å skjønne konkret hva det er som vekker meg. Det jeg forstår, er at jeg er fullstendig stiv av skrekk, og at jeg ikke tør å snu meg for se på døra inn til soverommet. Jeg får en følelse av at det er noen der, men jeg kan ikke se noen. På den andre siden er jeg livredd for «hvem» jeg faktisk kunne komme til å se, at det står en skygge der, eller noe annet skummelt, småler Lena.
– Jeg vet det er irrasjonelt, men jeg kan ikke styre følelsene og skrekken jeg føler. Det hender også andre steder i huset at jeg plutselig får en lammende følelse av skrekk over meg. Når jeg skal gå ned trappen til underetasjen, for eksempel. Da kan det skje at jeg får en følelse kastet over meg, at en eller annen kommer til å dytte til meg slik at jeg faller ned trappen. Jeg føler rett og slett at det er noen bak meg som jeg ikke kan se.

Overraskelse
En dag fikk Lena seg en stor overraskelse da sønnen Theo pekte mot en krok i stua og spurte: «Hva heter han?»
– Hva skal man svare da? Man kan jo ikke overreagere eller bli redd, for da skremmer man jo ungene, sukker Lena.
I familien er det Lenas mann Arild som er mest skeptisk til det overnaturlige. Men selv han har blitt overbevist om at det er et eller annet som foregår i huset deres.
– Han har jo opplevd at tv-en skifter kanaler helt av seg selv. Fjernkontrollen ligger midt på bordet og ingen har rørt den. En dag han satt og jobbet ved spisebordet, begynte lysekronen å vippe fram og tilbake av seg selv. Selv om han er lite alternativ, var det faktisk han som først tok opp at vi skulle kontakte noen for å få hjelp, spesielt med hensyn til barna.
– Vi som bor her, har blitt vant til at det er slik hjemme hos oss, men vi opplever at gjester ikke vil overnatte her fordi de synes det er ubehagelig å være her. Min søster er en av dem, legger Lena til.

Familiebesøk
Mens vi sitter og prater kommer det en mann til meg fra den andre siden. Han er mørk og slank, en pen mann. Jeg får inn bilder av Oslo på 1950–1960-tallet. Informasjonen nærmest raser inn, og jeg må prøve å sortere etter beste evne.
– Er din far død, spør jeg forsiktig.
– Ja, han døde av kreft i 1985, svarer Lena.
Jeg forteller hva jeg tar inn.
– Jeg får inn en mann som forteller meg at han er din far. Han var arbeidsom og nøye. Forfengelig var han også. Han likte ikke hva sykdommen gjorde med ham fordi han ble så tynn og lite «mann». Sykdommen og medisinene gjorde ham svak, noe han ikke greide å ta inn over seg. Han var bitter.
Lena nikker.
– Jeg var så ung på den tiden han var syk, men jeg har fått høre i ettertid at han var sint. Han ville ikke være syk. Og så hadde han jo mye smerter, bekrefter hun.
– Det virker som at han ikke ville dele med verden at han var syk, han ville skjule det, for så å komme tilbake og vise at han hadde vunnet kampen. Planen hans var å bli sterkere enn noen gang tidligere.
– Det forundrer meg ikke, ler Lena. – Jeg har skjønt at han var sta. Men nå gikk det ikke helt etter planen hans da.
– Han angrer på hvordan han håndterte sykdommen, men aller mest angrer han på hvordan han behandlet familien sin. Han vil be om tilgivelse for det.
Lena kikker på meg. Hun virker ikke overrasket.
– Han skjøv familien bort, bortsett fra mamma. Hun var den eneste som fikk lov til å komme på besøk. Han ville ikke belaste familien med sykdommen sin, og ville vel aller minst vise seg svak.
Jeg får inn litt mer informasjon som Lenas far synes det er viktig å få frem.
– Som jeg sa, så er han forfengelig. Veldig ordentlig i tøyet, og utad ser alt strøkent ut. Det er det vel for så vidt innenfor husets fire vegger også. Han er stolt av sin kone, og liker å vise henne fram for verden. Han er også veldig stolt over at hans kone kan være hjemme, og at det er han, mannen, som forsørger familien.
– Det stemmer veldig med pappa, smiler Lena. – Han jobbet som selger i Ford, og da måtte man være ordentlig kledd. Han hadde også et fortrinn. Han hadde jobbet som skredder før det, så klærne hans satt helt perfekt.

Ikke fornøyd
Det er tydelig at Lenas far (bildet) har holdt seg i nærheten av både henne og familien, men han har også tatt vare på sin kone som fortsatt lever. Han er dog lite fornøyd med Lenas unger. Han synes de er flotte unger, men de mangler manerer.
– Han er helt rystet over at han kan se underbuksa til din datter når hun sitter i skjørt, forteller jeg. Lena bryter ut i latter.
– Det er helt sant. Hun kaster seg ned på sofaen med bena i luften når hun ser tv eller slapper av. Hun er ikke så veldig nøye på det.
Lenas far føler at han har fått sagt det han ønsker å si. Han er villig til å gå videre til den andre siden. Jeg fører ham over ved hjelp av mitt indre, og åpner en portal med kjærlighetens lys. Han kikker seg tilbake med et smil, løfter av hatten til takk, og bukker før han forsvinner inn i lyset.
Lena er nysgjerrig.
– Men er det virkelig min far som har fått det til å være så uhyggelig her hjemme? Jeg kan ikke få det til å stemme. Riktignok var han autoritær og streng, og ikke minst veldig korrekt, som du har poengtert. Men har han virkelig skremt oss så fælt og kløpet ungene i armen på natten?
Lena har rett. Årsaken til den uhyggelige stemningen ligger ikke hos hennes far. Han har vært til stede for å passe på familien sin. Det er på tide å finne årsaken. Vi går ned i underetasjen for å se om det kan dukke opp en forklaring. Vi begynner på barnas rom, der det hyppigst skjer skremmende ting. Idet jeg kommer inn på barneværelset, slår kulden mot meg. Det er helt klart en annen tilstedeværelse enn Lenas pappa, og denne energien virker ikke snill.

Ustabil dame
Barnerommet er i seg selv lyst og trivelig, men har likevel en svært utrivelig atmosfære. Det er kaldt. Kaldere enn resten av huset.
– Det er ganske merkelig at du sier det, for vi får liksom aldri opp varmen i dette rommet. Soverommet vårt, som ligger vegg i vegg med dette værelset, blir aldri kaldt på samme måte. Ungene liker ikke å være her inne. De vil ikke sove, og de vil ikke leke her inne når de er hjemme fra skolen eller barnehagen.
Jeg har fått kontakt med en dame som henger igjen i huset. Huset er ikke gammelt. Det er bygd i 1986, så energien til damen som henger igjen, er fra vår tidsalder. Det som er skremmende, er at damen helt klart er psykisk ustabil. Hun er forvirret, noe hun også må ha vært da hun levde. Jeg får inn en fornemmelse av at hun har oppholdt seg mye i dette værelset, enten på grunn av tvangshandlinger eller at hun har vært låst inne for lengre eller kortere perioder. Hun er redd for å være alene. Hun ser på ungene som selskap, og det er grunnen til at hun vekker dem midt på natten. Hun vil ikke at de skal sove, for da har hun ikke selskap i dem.
Lena blir litt forbauset.
– Jeg vet at det har bodd ei dame her som ikke har vært helt psykisk stabil. Jeg vet ikke mer om dette enn det, eller hva som skjedde med henne etter at de flyttet. Men det er jo litt merkelig at du skal treffe spikeren på hodet så til de grader ut fra den lille informasjonen jeg har. Men jeg liker det ikke. Bare tanken på at det er en person som er psykisk syk, er ille i seg selv, det er ikke noe å le av. Men det er da ikke noe jeg vil at ungene mine skal ha inne på rommet sitt hver natt.
Det er forståelig.
– Hun er aggressiv og hissig, forklarer jeg. – Hun vil ikke være her, men hun er forvirret. Det eneste trygge stedet hun vet om, er dette huset, og da især dette rommet. Derfor er hun her. Men hun forstår ikke hvorfor det er fremmede folk i huset hennes. Hun vil bli kvitt dere, men samtidig vil hun ikke, fordi hun skjønner at hun da vil bli alene. Det er hun mest redd for.
Jeg begynner prosessen med å rense huset for energier. Damen som er igjen, kjenner på den enorme kjærligheten som befinner seg i lyset i portalen jeg åpner for henne. Hun nøler, vet ikke helt om hun skal våge. Hun går noen prøvende skritt før hun bestemmer seg og rusler rolig inn i lyset.
Energien forandrer seg med en gang i rommet. Lena mener det er lettere å puste med en gang. Vi går gjennom huset, men kan ikke finne flere «skjeletter» verken i skap eller i skuffer.
Lena håper nå at både hennes far, den syke damen og familien endelig skal få fred.

Epilog
Jeg kontakter Lena etter et par måneder for å spørre om de har merket forskjell i huset, og om de virkelig har fått fred.
– Ungene har ikke merket så stor forandring selv om de har sovet mye bedre etter at du var her. Det er forholdsvis stille i perioder, men jeg går liksom og avventer litt. Jeg føler at det liksom ikke har løsnet helt ennå, svarer Lena. – Det er ett eller annet som forstyrrer Sofia, og jeg opplever at jeg blir i dårligere form når jeg kommer hjem.
Lena og jeg avtaler at jeg skal foreta en fjernrens ved at jeg kobler meg på energiene i huset. Det kan jeg gjøre siden jeg allerede har vært i huset, og det er derfor lett å jobbe med energiene hjemmefra. Jeg skal gjøre det noen dager for så å se om det blir enda bedre for familien på Frogner.
Mens jeg jobber med å rense huset med fjernrens, kommer det opp en gammel dame og hennes ektemann. De tilhører ikke huset, men området bak huset. Det lille jeg mottar av informasjon, er at de har brukt tomta til Lenas familie som en slags sti eller gjennomgang fra sitt eget bosted. Jeg får også sendt disse to over i lyset.
Da jeg igjen kontakter Lena, har hun lyspunkt å melde.
– Nå virker det endelig som om alt er bra i huset vårt, forteller Lena glad over telefonen. – Vi kunne merke på energien i huset når du var inne og jobbet her, men det var ikke noe skummelt, for vi visste jo at det var deg. Endelig kan det virke som om alt er bra!
Lena takker aller hjerteligst for hjelpen hun har fått igjennom Medium. Hun og familien kan endelig begynne på ny frisk – uten usynlige leieboere.