Poltergeistaktiviteter på Magnor: Våkner av at sengen rister!

Tekst og foto: Merete Evertsen

Tove Anette Smedtorp (44) bor på Magnor sammen med sine tre sønner på 10, 12 og 14 år. Selv om det er både er hunder, katter og en hest i husholdningen, er det skremmende hendelser som har skjedd som tyder på at det er åndelig aktivitet i huset. Senger rister midt på natten, lys skrur seg av og på av seg selv, fysiske berøringer og ting som flyr gjennom lufta er sikre tegn.

Tove kontakter Medium på telefon. Ryktet om at jeg tidligere har renset hus på Magnor har nådd henne. Hun har øynet et håp om å få hjelp.
– Jeg er rett og slett blitt sliten av alt som foregår i hjemmet mitt, begynner Tove å forklare. – Jeg vet det kan høres ut som et dårlig eventyr, men for meg og ungene er det i høyeste grad virkeligheten. Vi har merket veldig mye uforklarlig. Lys slår seg av og på. Hengende blomster svinger av seg selv. En gang jeg satt ved datamaskinen var det noen som tok tak i morgenkåpen min nede ved bena, men det var ingen der. Verken hund, katt eller mennesker. Klokka som henger på kjøkkenveggen ble kastet fra veggen og inn i kjøleskapet på motsatt side. Den ramler ikke bare ned av seg selv!

Barna er redde
Tove snakker raskt og nesten uten å trekke pusten. Det er akkurat som om hun har tatt sats og vil fortelle alt sammen på en gang.
– Det er så mye som har skjedd her. Ungene er utrygge. Jeg også for den saks skyld. Det går ut over nattesøvnen, og da er det kanskje ikke så rart at man blir sliten. Tove sukker.
Etter å ha hørt bare en liten del av hele historien, bestemmer jeg meg for å kikke nærmere på huset til Tove og familien. Jeg ankommer en kald vinter formiddag. Huset speiler seg i vinterfrosten. Det virker rolig ved første øyekast, men likevel er det noe som gir meg en følelse av ikke å være velkommen. Ordene kaos og kamp popper opp i hodet mitt. Og slit. Tove tar spent, men smilende imot meg på trappa. Hun hutrer i vinterkulden og skysser meg inn i varmen på kjøkkenet.
– Folk får bare tro hva de vil. Hun sikter til å stå offentlig fram med historien sin. – Jeg orker rett og slett ikke å ha det slik her hjemme. Spesielt når det rammer ungene så hardt. Det er min eldste sønn som plages mest, forklarer hun mens hun serverer kaffe. – Han har det riktig ille!

Slapp ånden løs
Tove er ikke sikker på når huset er bygd, hun vet bare at det er gammelt og at det er forandret på og bygd på i mange vendinger. Selv flyttet hun inn for 15 år siden.
– Jeg husker godt da jeg begynte stusse på at det skjedde rare ting. Det var da jeg rev veggene inn til et kott i 2. etasje for noen år siden. Det var mildt sagt ikke populært. Det begynte å snekre av seg selv midt på natta. Jeg hørte banking og saging. Jeg ble livredd og fikk ikke sove mer den natta. Jeg turte ikke å stå opp for å sjekke om det var noen der, jeg gjemte meg under dyna. Neste morgen fant jeg ut at alt så nøyaktig ut slik jeg hadde forlatt det kvelden før, ingen hadde vært der og snekret selv om jeg hørte det. I dagslyset ble jeg litt tøffere og kjeftet ut i luften om at «de» måtte la meg få være i fred.
Tove ler en liten tørr latter og trekker på skuldrene.
– Jeg gjorde faktisk det. Jeg stod midt på gulvet og kjeftet på ingenting! Ikke at det hjalp noe særlig. Snekringen fortsatte. Jeg følte det som om jeg hadde sluppet ånden ut av flasken. Jeg begynte å bli redd for å være alene i huset. Det er jeg ennå. Det går greit når ungene er hjemme, og så er det mye trøst i hundene da, legger hun til.

Usynlig makt
Hendelsene Tove forteller om er virkelig skremmende. Det er ikke bare at de føler at det er en tilstedeværelse i huset, det viser seg fysisk ved at ting beveger seg av en usynlig makt.
– Det mest skremmende som har skjedd er at sengen til min eldste sønn begynte å riste midt på natten. Det var ordentlig risting slik at han våknet av det. Selvfølgelig ble han vettskremt. Vi slo oss til ro med at han måtte ha drømt, så han fortsatte å bruke både sengen og rommet. Men da det samme skjedde igjen kort tid etterpå, tok han med seg sengen og dyna og flyttet ut. I dag har han rom i trappeoppgangen til 2. etasje. Det er åpent, kaldt og mye trafikk når vi andre må bruke trappa, men han nekter å flytte inn på rommet igjen. Ingen vil bruke det rommet, selv ikke overnattingsgjester vil sove der. Rommet står ubrukt i dag. Andre ting som har skjedd som er fysiske, er at en lampe stod og skrudde seg av og på av seg selv. Vi hørte det klikke i bryteren når lampen blinket. Av og på, av og på. Da jeg dro ut kontakten kunne jeg fortsatt høre klikkene fra bryteren. Av og på, av og på. Jeg trodde jeg skulle stryke med av redsel!
Tove forteller med stor øyne. Hun kikker usikkert rundt seg.
– Jeg synes det er direkte ufyselig å være her. Også nå når vi sitter her og prater og alt bare skulle vært hyggelig. Klokka på veggen ble kastet rett i kjøleskapdøren. Mine to minste gutter satt ved bordet her vi sitter nå da det skjedde. De skvatt selvfølgelig, men de er vant til at det skjer ting her, så de begynte bare å le.
Jeg kikker opp. Avstanden må være minst tre til fire meter. Klokken kan umulig ha ramlet ned av seg selv og havnet med et smell i en meters høyde så langt unna som Tove forklarer.
– Spikeren stod jo igjen i veggen, og festet på klokken var helt i orden, forklarer Tove. En annen gang ble jeg så redd at jeg var på randen til å bli hysterisk. Jeg fikk et klapp på rumpa! Det var så tydelig. Tove grøsser bare ved tanken.

Mann i uniform
Jeg prøver «å tune» meg inn for å lese av energiene i huset. Jeg oppfatter det som om det er mange lag med forskjellige historier. Det første jeg greier å gripe fatt i er en mann. Han er ikke ung, men heller ikke gammel. Han er tett bygget og ikke særlig høy, kanskje rundt 170 centimeter. Han har en autoritær og bestemt energi. Jeg oppfatter det kanskje slik fordi han bærer uniform. Hatt med brem, svart jakke og bukser med press. Han er gråhåret og har grått skjegg. Jeg forteller til Tove hva jeg oppfatter. Hun nikker.
– Han er blitt sett her i huset. Jeg har spurt meg litt rundt på bygda og har fått vite at det har bodd en stasjonsmester her en eller annen gang. Han skulle visstnok ha sett slik ut. Grunnen til at jeg har spurt, er at en av guttene mine har sett en mann med den beskrivelsen stå og røyke i døråpningen til soverommet hans.
– Han patruljerer i huset her. Han vil ha orden! Rot liker han ikke. Regler er også til for å holdes, etter hans mening.
Mens jeg prater trer en ny skikkelse fram. Det virker som han også vil fortelle at han er her. Han er eldre enn stasjonsmesteren. Han er også grå i håret, men har betydelig mindre hår. Han har tynt, gammelmanns hår. Han ser ut til å være veldig snill. To blå øyne stirrer mot meg. Han ser ut til å være en arbeidskar med dårlig helse.

Åpne gutter
Konsentrasjonen blir brutt. Inn på kjøkkenet kommer Toves to yngste gutter, Jarle André og Alexander, som er nysgjerrige på besøket. Begge er klar over hensikten med besøket mitt.
– Jeg kan jo ikke akkurat holde det skjult for dem at det foregår noe her i huset. De opplever det jo selv.
Jarle André på 12 år forteller gjerne hva han har opplevd.
– En gang jeg sov på rommet mitt stod det en mann og så på meg mens han røykte. Så kom han og satte seg og kastet røyken i senga mi. Jeg ble så redd at jeg nesten tisset på meg.
– Det skjedde på det samme rommet der senga begynte å riste, forklarer Tove.
– Jeg så at klokka føk av veggen. Da ble jeg ikke så redd, så jeg bare lo av det.
Alexander på 10 år er heller ikke trygg i huset.
– Jeg er redd når jeg er hjemme. Jeg må ha med meg Tobsy (hunden) for å tørre å gå opp for å sove.
– Jeg tror på hekser og sånt, så jeg løper ned trappa jeg, forklarer Jarle André alvorlig.
Det slår meg at ungene ikke bare er åpne og tør å fortelle om det de har opplevd. De aksepterer det for hva det er. Den andre siden, selv om den er aldri så skremmende, er virkelig nok for dem. For dem er det faktisk naturlig.

Rommet er opptatt
Jarle André og Alexander går ut med hundene slik at vi kan fortsette uforstyrret med arbeidet inne i huset. Jeg vil undersøke nærmere rommet som ingen tør å sove i.
Rommet er kaldt og ubebodd. Når jeg trår over dørstokken skjønner jeg hvorfor ingen får fred der inne. Rommet er opptatt.
– Det er den eldste av de to mennene som holder til her inne. Jeg får klar beskjed om at han har flyttet opp hit for å få lide i fred. Det ble for mye mas for ham på kjøkkenet der han egentlig holdt til. Antakelig har han lidd av kreft, for kreftene hans har gradvis blitt borte samtidig som smertene har overtatt. Det lukter syk mann her inne. Tydeligvis er det dette rommet som det er roligste i hele huset – i alle fall for ham. Dersom det kommer noen og forstyrrer ham i sine lidelser, blir han arg. Han må være fra den gangen huset var mye mindre, nesten bare bestående av kjøkkendelen. I tillegg hadde han arbeidet sitt rett på utsiden av huset. Kroppsarbeide av et slag.
– Det stemmer i alle fall med fakta, sier Tove. – Det er kjøkkendelen som er eldst, og det har vært et sagbruk her en gang i tiden.
Den eldre arbeidskaren har vært syk lenge nok. Jeg åpner en portal ved hjelp av mitt tredje øye og vil føre ham over i lyset. Han nøler litt. Han blir stående og stirre fra lyset til meg og til lyset igjen. Plutselig lyser mannen opp. Hans kone har kommet ham i møte. Han tar hennes hånd og går inn i lyset uten å se seg tilbake.

Flere beskjeder
Rommet føles ubebodd ut da den eldre mannen forlot det. Jeg blir stående og kjenne på tomheten et øyeblikk før jeg blir avbrutt av en eldre dame som presenterer seg som Toves bestemor. Hun har litt på hjertet.
– Hun kommer gjennom for å gi deg en pekefinger. Hun sier at du er akkurat som den eldre mannen som gikk inn i lyset. Du liker å lide i stillhet. Du er for sta til å be om hjelp.
Tårene velter opp i øynene til Tove. Hun bekrefter at påstanden er sann.
– Det er ikke nødvendig å stri så fælt. Bli snillere med deg selv og finn tilbake tillitten til menneskene, sier bestemor!
– Hvordan skal jeg klare det, spør Tove. – Jeg har brent meg for mange ganger fordi jeg er for naiv.
– Det bestemoren din prøver å fortelle deg er at det er mulig, så ikke gi opp, svarer jeg.
Det er ikke en oppfordring, mer en streng ordre bestemoren kommer med. Like fort som hun kom, forsvinner hun igjen for å la oss fortsette jobben. Bare så det er klart, bestemor henger ikke igjen noe sted på jorden. Hun kom på en snarvisitt fra den andre siden.
I et av de andre soverommene i 2. etasje får jeg svar på hvorfor det er den eldste av guttene som er mest plaget av hendelser i huset. Han har daglig besøk av en ung gutt.
– Jeg har fått kontakt med en ung mann som må være på alder med din eldste sønn. Han har en enorm tung energi rundt seg. Dersom man har en så tung energi rundt seg store deler av dagen, er det ikke rart at hverdagen kan føles tøff.

Nyere historie
Tove forstår øyeblikkelig hvem denne energien er. Hun begynner å gråte. Av lettelse over å få en bekreftelse på at hun ikke er i ferd med å rakne. Hans viktigste budskap er at han ikke var gal, men at han var det i gjerningsøyeblikket. Han vil ha tilgivelse.
Jeg har ikke vært i kontakt med familien til vedkommende, og hendelsen er så ny i historien at jeg ikke kan røpe mer informasjon av respekt for de etterlatte.
Jeg jobber hardt for å få vedkommende over på den andre siden, men jeg er usikker på om jeg lykkes. Han sier han går, og jeg ser han går mot lyset, men jeg sitter igjen med en følelse av at han ønsker å lure meg. Jeg prøver å undersøke energiene i huset etter beste evne, men kan ikke finne igjen energien. Men følelsen av at jeg må komme tilbake en gang til for å rense en ny runde er sterk.
Stasjonsmesteren er den siste jeg får kontakt med denne dagen. Han viser seg for meg øverst i trappa med begge tomlene sine pent plassert i lomma i vesten. Han er rak i ryggen og streng.
– Jeg vil nesten si at han har vært en form for vaktmester her i huset, eller kanskje mer en vekter. Han går rundt og passer på at ungene oppfører seg og at de har folkeskikk. Han sier at det skulle bare mangle, forklarer jeg. Når jeg åpner en portal for ham, forsvinner han verdig og med faste skritt inn i lyset. Han snur seg idet han forsvinner og smiler til takk.

Epilog
Etter noen uker kontakter jeg Tove for å høre hvordan det er i huset.
– Det er blitt mye bedre på mange måter. Det føles veldig mye lettere å puste og jeg er ikke så sliten som før. Nå er det verdslige problemer som tynger mer enn noe annet. Likevel har vi ikke fått fred. Som du misstenkte er det ting som skjer hos min eldste sønn. Nå har han begynt å se hvem det er som er på besøk hos han – og han sliter virkelig med det. Han er i ferd med å gi opp og har ikke troen på at vi kan få det rolig i huset her. Han sier at han bare får leve med det.
Slik skal man ikke ha det! Jeg lover å komme en gang til for å se om jeg kan hjelpe til. Det kan jo hende at det er flere beskjeder som skal gis fra en verden til en annen. Neste gang skal jeg møte den eldste sønnen til Tove i håp om at familien på Magnor endelig kan få fred. Følg med i neste nummer av Medium.