Alf Ingar Smedtorp (15) er synsk: Slipper ikke unna evnene sine

Tekst og foto: Merete Evertsen

Prolog:
I forrige nummer av Medium kunne du lese om Tove Anette Smedtorp og hennes tre sønner som er plaget av poltergeistaktiviteter i huset sitt på Magnor. I dette nummeret fortsetter vi der vi slapp. Først en oppfriskning på hvordan forrige besøk ble avsluttet.
Det er blitt mye bedre på mange måte etter jeg hadde vært på besøk hos Tove. – Det føles veldig mye lettere å puste og jeg er ikke så sliten som før, forteller hun. – Likevel har vi ikke fått fred. Som du misstenkte er det ting som skjer her, spesielt med min eldste sønn. Nå har han begynt å se hvem det er som er på besøk hos han – og han sliter virkelig med det. Han er i ferd med å gi opp og har ikke troen på at vi kan få det rolig i huset. Han sier at han bare får leve med det.
Slik skal man ikke ha det! Jeg påtar meg å komme en gang til for å se om jeg kan hjelpe til. Det kan jo hende at det er flere beskjeder som skal gis fra en verden til en annen. Neste gang skal jeg møte eldste sønnen til Tove i håp om og endelig kan gi familien på Magnor fred. Følg med i neste nummer av Medium.

Familien Smedtorp på Magnor har tidligere prøvd å få huset renset. Alf Ingar (15) var ikke til stede første gangen. Han hadde nemlig ikke troen på at det ville bli bedre uansett hva vi gjorde. Denne gangen handler det hele om Alf-Ingar og hans synske evner. Han har vært konstant redd, for som han selv sier, er det folk over alt, både hjemme og hos kamerater så vel som langs skolevegen. Selv vil han bare være i fred!

Jeg ankommer Magnor en regnvåt ettermiddag i april. Regnet bidrar ikke akkurat til en lett og lys stemning, men etter å ha besøkt stedet flere ganger i løpet av vinteren, kan jeg ikke si noe annet enn at stedet, for meg, er preget av tunge, nærmest deprimerende energier. Skogen, som er en del av den kjente og mystiske Finnskogen, ligger tungt rundt det lille stedet og nærmest innkapsler folkene som bor der. Det er nesten som om skogen skjuler noe tungt og dunkelt som ikke andre skal få ta del i hva er. Folkene som bor der er på en måte tvunget til å leve i den energien som finnes på stedet.
Historien forteller at det er gjort funn i området som kan dateres tilbake til år 230 – 400 e.Kr.  Mellom 1860- og 1890-åra reiste over 1300 personer fra Eidskog Kommune til USA eller til andre større byer i Norge. Magnor skiller seg klart fra utviklingen i Eidskog ved folketellinga i 1900. Ved de øvrige var det stort sett de tradisjonelle primærnæringene som dominerte, mens det på Magnor var et svært variert yrkesliv. Ved samme folketelling var det et stort innslag av personer som kom fra andre steder enn Eidskog, svært mange fra Sverige. I de dype skogene ble Magnor Glassverk grunnlagt i 1896 – for over 115 år siden. Stedet har med andre ord en lang, spennende og variert historie.
For meg er det helt klart en del av historien som ennå henger igjen som en evig påminnelse om hardt arbeid og slit.

Synske evner
Idet jeg kjører inn på plassen til Tove og hennes tre gutter, er det helst Magnors energier som jeg kjenner på mer enn spesifikt selve huset. De to minste guttene i huset tar godt imot meg med haugevis av spørsmål, som sist. Jeg våger meg frampå og spør om de har merket endringer i huset etter forrige husrens. Jarle-Andre (12) er fortsatt utrygg.
– Jeg kan ikke få han der mannen som satte seg i sengen, han med røyken, ut av hodet mitt. Jeg er fortsatt redd og løper opp og ned trappa. Men som du vet, jeg tror jo på hekser og sånt.
Alexander (10) vil fortsatt ikke være hjemme alene, men det føles trygt å ha storebroren hjemme samtidig. Da går det greit.
Men ingen av guttene har sett noe mer konkret siden sist. Det har derimot deres eldste bror, Alf-Ingar. Han har ikke spesielt lyst til å snakke om det. Han er mektig lei av å være redd for skygger som til stadighet dukker opp, og har ingen tro på at huset deres kan bli spøkelsesfritt.
– Jeg tror ikke du greier det, ikke noen andre heller. Det er flere som har prøvd, og det er ingen som har greid det. Alf-Ingar er nesten litt trassig når han sier det.
– Jeg er blitt så vant til det at nå bryr jeg meg ikke lengre!
Det verste er at han har rett. Jeg kan ikke få renset huset på den måten som gjør at Alf-Ingar ikke opplever å se spøkelser igjen. Han har nemlig sterke synske evner selv.
– Vet du, forteller jeg. – Du har helt rett. Det er ingen som kan greie det hundre prosent når det gjelder deg.
Alf-Ingar stusser på at jeg gir han rett, men samtidig stiller han seg undrende til hva jeg mener. Jeg prøver å forklare.
– Jeg kan ikke rense ut eller fjerne dine synske evner. Du er som meg, du har de samme evnene som jeg har. Kanskje til og med sterkere enn meg.
– Ja, det forundrer meg ikke, reflekterer Alf-Ingar. Typisk min flaks det!

Renser grunnen
For å være helt sikker på at det ikke er flere «lidende ånder» som henger igjen i huset eller på tomta, går jeg gjennom huset en gang til. En stor positiv forandring har i alle fall skjedd. Huset er blitt såpass rolig at Alf-Ingar har begynt å bruke soverommet sitt igjen. Da jeg sist var på besøk, turte han ikke å sove på rommet fordi sengen begynte å riste midt på natten. Han valgte heller å sove på avsatsen over trappeoppgangen.
– Jeg har i alle fall fått være i fred her inne etter jeg tok rommet i bruk igjen, forklarer han forsiktig. – Det hender jeg ser noen skygger, men sengen min er rolig.
Huset virker absolutt mye roligere, men grunnen trenger en liten ekstra rens, så jeg jobber innover i meg selv og bruker energifeltet til å spre lys og velsignelse i grunnen på tomta deres. Alf-Ingar sitter og værer. Det er som om han kjenner på seg selv at det er noe som skjer når jeg jobber, men han greier ikke å forklare hva han føler. Han har mange ubesvarte spørsmål. Han er i en alder som er vanskelig nok i seg selv om han ikke på toppen av alt skal hanskes med skygger som kommer spaserende ut av veggen i tide og utide.
På spørsmål om han synes det er urettferdig at han har fått slike evner, kommer svaret kontant.
– Ja! Jeg skulle virkelig ønske at jeg ikke var sånn. Men nå driter jeg i det, prøver han å formilde omstendighetene med. Men det er tydelig at han ikke er helt upåvirket av situasjonen.

Fortsatt slitsomt
Tove er sliten, selv om det ikke er huset som gnager henne denne gangen. Hun er riktignok nervøs for at nye ting skal skje, spesielt nå som sønnen ikke får fred. Hun venter bare på at noe nytt skal skje som vil skremme henne.
– Det har vært på den måten i så mange år nå, at jeg begynner å bli sliten. Rett etter du var her sist, har jeg sovet godt om nettene, men nå i det siste har det spisset seg til igjen. Men mye kommer nok av stress. Ytre omstedigheter tilsier at jeg har det ganske tøft om dagen. Man kan jo ikke klandre spøkelsene for alt, ler Tove rått. – Vi har vel alle ett eller flere skjellett i skapet.
Jeg kjenner på meg at Tove har det tøft akkurat nå. Det jeg føler er i tråd med hva hun forteller. Jeg prøver å forklare at hun er nødt til å sette grenser. Tove er alt for snill.
– Du tillater for mye av andre. Du nøyer deg ikke med å gi folk en lillefinger, du gir helst hele hånden med en gang, du. Det kan du ikke fortsette å gjøre. Du trenger rett og slett en god gammeldags ferie noen dager.
Tove ser bekymret ut.
– Men jeg er jo så hjemmekjær. Jeg vil jo ingen steder, prøver hun å protestere.
Protestene biter ikke på meg.
– Du bør begynne med å komme deg litt ut av huset hver dag. Bare noen småturer til å begynne med. Det vil gi deg nye impulser og overskudd. Du trenger ikke være lenge borte. En tur i skogen, helst alene og uten telefon, slik at ingen får avbryte deg i tankene dine. Når du kommer hem igjen vil du mye lettere ta fatt på arbeidsoppgavene fordi du har fått sortert masse tanker i hodet i fred.
Tove tygger litt på ideen min.
– Det blir i alle fall ikke i skogen! Jeg er redd for å være der alene, slår hun fast.
Det er tydelig at Tove også er følsom for energier. Hun blir usikker straks noe hun ikke vet hva er, trigger følelsessenteret hennes. Vi blir enige om at Tove ikke skal gå i skogen, men skal øve seg på å komme seg utenfor gjerdet sitt på småbruket hun bor på. Litt etter litt.

Gave eller forbannelse
Alf-Ingar har lyttet mens vi har pratet. Han har tydeligvis mange spørsmål på hjertet. Han begynner litt forsiktig.
– Hvordan vet jeg hva jeg skal gjøre når jeg ser folk som er døde da?
Det er ikke et spørsmål som er lett å svare på. Det er veldig individuelt. Men også Alf-Ingar må lære seg å sette grenser.
– Du kan begynne med å snakke hardt til dem at de skal la deg være i fred. Det vil i mange tilfeller hjelpe. Men av en eller annen årsak, som ikke jeg kan forklare, så er det som om gjengangere har en egen evne til å oppdage hvem som er sensitiv eller ikke. Derfor vil du nok ofte oppdage nye avdøde folk som prøver å komme i kontakt med deg. Andre ganger kan de ha et budskap. Da bør du prøve å lytte til intuisjonen din og prøve å finne ut hva de vil fortelle deg.
Alf-Ingar letter på øynebrynene. Intuisjonen. Hva er det? Jeg prøver å forklare etter beste evne.
– De tankene som går gjennom hodet ditt i et slikt møte, er nødvendigvis ikke dine tanker, så ikke slå det bort som fantasi eller sprøyt. Det kan være at det er en måte å kommunisere på. Selv om du ikke hører ordene med ørene dine, så hører du likevel noe inne i hodet ditt. Kanskje ikke som en stemme en gang, men noe som ligner på en tanke. Skriv ned tankene dine i en bok, slik at du på din egen måte dokumenterer opplevelsene dine. Kanskje de ikke sier mye akkurat der og da, men litt senere forstår du meningen med det. Da trener du deg opp til å tolke det du frivillig eller ufrivillig tar inn.

Kjenner på andres følelser
Alf-Ingar er forvirret. Det er kanskje ikke så rart. Han har alltid tatt inn andres energier, både gode og dårlige. Han værer ganske fort om noen er i dårlig humør eller ikke. Når jeg spør han om det, smiler han lurt.
– En av lærerne mine er alltid sur. Hun behandler oss ganske urettferdig, og da blir jeg sint. Det virker nesten som om hun er ute etter å ta meg. Men med henne vet jeg jo at hun alltid er sur, legger han tankefullt til.
– Du må jobbe for å skille på hva som er ditt humør og hva som er andres humør. Dersom du kommer på skolen og læreren har en dårlig dag, prøv og kjenne etter i deg selv hvilket humør du er i den dagen. Når du har funnet ut av det, kan du lettere skille på hva som er ditt humør og hva som er lærerens, eventuelt sidemannen. Du bør bli bevisst på deg selv og dine egne tanker for ikke å mikse det med andres. Du tar inn energier alt for lett, men det har du jo ikke vært klar over. Det blir ekstra viktig å gå inn i deg selv og finne ut av hva du står for og hva du mener. Som ikke det er vanskelig nok for en femtenåring.
Til slutt anbefaler jeg Alf-Ingar å bruke internett aktivt. Det finnes masse materiale om energier, mediumskap, spøkelser og andre ting han kan lese om og kanskje kjenne seg igjen i. Det finnes også en del forum der man kan diskutere hendelser og stille spørsmål om det man måtte lure på.
Alf-Ingar sukker tungt. Han har skjønt at han er annerledes. Nå gjenstår det bare å akseptere det.

Epilog
Alf-Ingar har ifølge moren fått mye å tenke på etter mitt besøk. Han virker roligere og ikke så utrygg lengre. Han har også blitt mer bevisst seg selv, spesielt i samvær med læreren, noe som ser ut til å fungere for Alf-Ingar.
Selv om dette ikke ble en vanlig spøkelseshistorie der vi fikk tømt huset for skrømt, valgte jeg i samarbeid med familien å fortelle den. Dette i håp om at det er flere der ute som kan få hjelp til å forstå at de kanskje ikke er så annerledes likevel. De har faktisk bare klarsynte evner.

Historisk kilde: eidskog.kommune.no